Ønskemamma starter blogg

Ønskemamma starter blogg
Ønskemamma. Ønskebarn. Ønskebilde.

søndag 3. august 2014

Det bisarre valget

Hei igjen!
Så har det blitt søndag, den 3.august 2014. Søndag om nøyaktig tre uker er jeg etter planen på vei hjem igjen fra Danmark, forhåpentligvis med to fine, befruktede egg plantet i magen. Om bare to uker går turen nedover. Det nærmer seg - veldig! Det betyr også at jeg har måttet ta valget. Det bisarre valget. Livets mest bisarre valg tror jeg. Håper jeg. Hva jeg snakker om? Donorvalget selvsagt. Herreminjemini - for et valg!

Underlig. Rart. Skremmende. Spennende. Og veldig viktig. Eller veldig viktig og helt uviktig samtidig kanskje. Et endelig og uendelig valg. Så hvordan velger man?
Dette er et stort tema. Et av de største i prosessen.
Så dette blir et langt innlegg. Lengst av alle.

Nå har det blitt slik at man kan velge mellom såkalt åpen og anonym donor
I korte trekk er forskjellen mellom en åpen og anonym donor at en anonym donor har man aldri muligheten til å få vite hvem er, mens barnet selv kan få vite identiteten til en åpen donor etter fylte 18 år - hvis det selv ønsker det. Det er barnets valg alene, og ikke foreldrenes. Det er bra, for det er barnets liv. Samtidig er det et voldsomt stort valg å sette en 18-åring i, hvis man skal tenke fremover i tid. Og det gjør jeg. Alt for ofte.

For noen år siden hadde ikke kvinner det samme valget, og de fleste donorbarn som er født for en del år tilbake har dermed anonym donor.
I dag kan man ved de fleste klinikker velge.

Valget mellom åpen og lukket donor var enkelt for meg. Jeg jobber som psykolog, og har dermed en del tanker om idenitetsutvikling. I tillegg har jeg selv vokst opp med en far jeg ikke fikk vite hvem var før jeg fylte 20 år - til tross for at det ikke var en donor.
Selv om jeg (dessverre) ikke ble tatt imot med åpenhet og kjærlighet av faren min, var det veldig viktig for meg å kunne finne ham. Å kunne speile de fysiske trekkene og de psykologiske egenskapene jeg hadde arvet fra ham  - som i grunn er ganske mange til tross for at jeg ikke traff ham før jeg var voksen - ble viktig for meg. Biologi er underlige og spennende saker! For meg var det av stor betydning å finne de bitene jeg manglet, for å kunne bygge ferdig det puslespillet som er meg selv.

Dermed ble akkurat den delen av valget enkelt for meg. Det måtte bli åpen donor. Da har barnet et valg. Å kunne finne sitt opphav kan være viktig for å kunne kjenne seg komplett. For å kunne funne den siste puslespillbrikken når det gjelder hvem man selv er. Det behøver slettes ikke være viktig, men det kan være viktig. Noen donorbarn - og adoptivbarn, som på mange måter er i en lignende situasjon - ønsker aldri å treffe sitt biologiske opphav. De får aldri behov for det, og lever fint med uvissheten. Andre lengter etterå kunne finne sitt opphav allerede fra tidlig alder. Hvordan det vil bli for mitt barn, hvis jeg skulle være så heldig få barn, kan jeg jo ikke vite. Derrfor valgte jeg valgfrihet for barnet. Det blir åpen donor. Andre kvinner velger anonym donor, og har sine grunner til det. Det har jeg respekt for, men det ville ikke vært det rette for meg.


Det var den enkle delen av prosessen.
Så er det alle de andre valgene man skal gjøre. De var mye vanskeligere. For hva får man egentlig vite om en donor? Det vet nok ikke de av dere som ikke har vært i denne underlige prosessen selv vil jeg tro. Jeg visste det i alle fall ikke.

Jo, hvis man betaler for såkalte utvidede profiler får man faktisk vite ganske mye om en donor. Eller mye og lite på en gang, ettersom man jo verken kjenner identitet eller bosted, med unntak av land. Donor er en mann man aldri har møtt, og som man sannsynligvis heller aldri skal møte. Som skal gi opphav til det viktigste i livet, men samtidig ikke ha noen rolle i barnets liv. For en rar verden! Jeg har mange vanskelige tanker knyttet til nettopp det å velge å få et farløst barn, men det får ikke plass i dagens innlegg.

Kriteriene man velger ut fra er blant annet åpen eller anonym donor, høyde, vekt, øyenfarge, hårfarge, blodtype, utdanning, skoleresultater, personlighet/temperament, helsehistorikk, interesser, et eller to barnebilder av donor (jeg har to bilder av donor, et fra cirka 6 mnd og et fra cirka tre års alder), et skriv der det står hva klinikken tenker om donor basert på møtene de har hatt, en håndskrevet beskjed fra donor til mottaker og et lengre lydintervju mellom donor og en ansatt ved klinikken.
Det er faktisk ganske mye informasjoon - og gjør valget....komplisert.

Den utvidede profilen inneholder helsehistorikk både på donor, hans søsken, foreldre, besteforeldre, onkler, tanter, fettere og kusiner. Samlet sett er det faktisk cirka 50
A4-sider med informasjon om hver donor - i tillegg til barnebilde og lydintervju. På listen over donorer i den sædbanken jeg har valgt å bruke finens cirka 300 donorer. Om lag 100 av dem er åpne donorer, som oppgis ved kallenavn. Kallenavn med fem bokstaver betyr at det er danske donorer. Navn med flere enn fem bokstaver er amerikanske donorer.

Over hundre stykker. Gisp! Skulle man gått gjennom alt for alle ville det bli mer enn 5000 sider med informasjon. Det har jeg ikke gjort. Jeg satt et par grunnkriterier først, og satt igjen med om lag 30 stykker. Derfra har jeg brukt veldig mye tid på det. Absolutt.
Og jeg har landet på et valg også til slutt. Det kjennes rart. Og riktig. Og veldig, veldig underlig. For det er jo vanligvis ikke sånn ellers, at man velger mellom tre hundre menn når man skal lage barn...eller...kanskje velger man mellom enda flere menn da, men i alle fall på en helt annen måte.

Hvis jeg lot fertiklitetsklinikken velge en donor til meg, noe som er en mulighet, ville de funnet en som utseendemessig skulle ligne meg litt - med tanke på øyenfarge, hårfarge og høyde. Man tenker seg at det kan være fint for både mor og barn at de er litt like hverandre. I parforhold, som f.eks trenger hjelp av donor på grunn av dårlig sædkvalitet hos mannen, velger man oftere en donor som ligner han som skal ha den sosiale papparollen. Fysisk likhet blir altså viktig. Sånn tenkte jeg først også, men endte opp med at det ikke var så viktig likevel. Jo mer informasjon jeg leste og jo mer jeg hørte på intervjuene, jo mer ble det klart at andre aspekter var viktigere for meg.
Dermed endte jeg opp med en donor med farger ulike mine.

Det som viste seg å bli viktig for meg var i stor grad lydintervjuet, temperamentstesten, den håndskrevne beskjeden og staff impression - altså hva slags inntrykk de ansatte på klinikken hadde fått av denne mannen. Donorer kommer jo til klinikken mange ganger, og de som jobber der får dermed et inntrykk som strekker seg over noe tid. Som er mer enn et førsteinntrykk. Bare cirka 10 % av dem som ønsker å bli donor slipper gjennom nåløyet. Det er heldigvis svært strenge krav, blant annet til helsehistorikk i familien.
En sædbank har ikke råd til at det fødes mange barn med arvelige sykdommer.

Etter å ha lest øynene store og våte tror jeg nok kanskje mange kvinner hopper over temperamentstesten i donorvalget. Keirsey test heter den, og kan være litt vanskelig å lese, men inneholder begreper som er en del av vokabularet i psykologyrket. Temperament har høy biologisk arvelighet, så jeg syntes det var fint med en donor som virket glad, utadvendt og mindre engstelig enn meg selv. Nå aner man selvsagt ikke hva barnet vil arve fra hvem, og det eneste av virkelig betydning er jo at barnet er friskt. Virkelig!
Men når man først skal gjøre dette underlige valget kom jeg i alle fall frem til at det ville være viktigere for meg med en glad og utadvendt unge, enn en veldig flink eller pen unge. Så skolekarakterer, hårfarge og høyde ble eksempelvis mindre viktig enn det meste annet.

Viktigst av alt for meg ble ganske enkelt inntrykket jeg fikk av donor under lydintervjuet. Det blir han blant annet spurt om å fortelle litt om seg selv og familien sin, om egen oppvekst, hva han liker å gjøre på fritiden, favorittmatrett, hva han tenker seg å gjøre i fremtiden, hvorfor han ble donor - og ikke minst hva han tenker om det at det kanskje ringer en telefon, eller tikker inn en e-post, fra hans biologiske avkom 18-25 år frem i tid. Og det kan dreie seg om langt mer enn en enkelt ungdom.

Hva slags menneske ga han inntrykk av å være? Hva synes han er viktig i livet?
....og viktigst av alt: Hvorfor i all verden gjør han dette? Gjør han det kun for pengene, eller er det andre årsaker til at han velger å være donor? Og hva tenker han om den dagen barnet mitt - den gang en ung voksen - kanskje banker på døra?
Har han tenkt - og da mener jeg virkelig tenkt - på det?

En åpen donor skriver under på at de enten vil ha en telefonsamtale med, eller et fysisk møte med, barna de er opphav til, dersom barna skulle ønske å oppsøke dem etter fylte 18 år. Den donoren jeg landet på er den jeg føler meg tryggest på at vil si velkommen - og mene det. Donor skal jo aldri ha noen farsrolle, men det å bli tatt i mot med vennlighet, åpenhet og å kunne få svar på spørsmål når den tid kommer tenker jeg at kan være veldig viktig.

Det var en som ga meg bedre inntrykk enn de andre. Som virket ærlig, og åpen. Som sa at han jo ikke vet hvordan livet ser ut 20 år frem i tid, men at han virkelig ville se frem til å møte egne avkom. Måten han sier det på gjør at jeg tror han. Jeg har hørt mange intervjuer. Og jeg har en jobb der jeg snakker med folk om vanskelige ting hver dag.
Jeg kan ta feil, men jeg fikk en god magefølelse. Og magefølelsen skal man aldri kimse av.
Så donor er valgt og betalt for, med den nette sum av 16 000 kroner. Det var en utrolig underlig banktransaksjon, for å si det forsiktig. Den jeg har valgt fremstår som et sympatisk menneske, som er gammel nok til å forstå konsekvensene av sitt eget valg, og som virkelig virker å ha tenkt gjennom hva som kan komme til å skje 18-20 år fem i tid. Kort sagt virker han som et menneske jeg ville følt meg trygg på at ville gi barnet mitt et godt møte når tiden er inne. Hvis tiden kommer. For meg er det viktigere enn hårfarge.

Jeg føler meg trygg på valget.
Selv om det er det mest bisarre valget jeg noen gang har tatt.



I morgen skal Ida Jevne og jeg snakke om nettopp donorvalget i programmet Norgesglasset på NrK P1, en gang mellom kl 12 og 14.
Det blir spennende, nettopp fordi det er et sensitivt og vanskelig tema.

4 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet, Tina Lykke til :-)

    SvarSlett
  2. Kjære Tina. Du har fortsatt evnen til å overraske stort, kjempestort. Håper virkelig at dette vil lykkes deg. Jeg vet du har det som skal til for å bli ønskemamman med stor Ø.
    Beste ønsker og hilsen fra Ståle ( Jump In )

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, så koselig Ståle!
      Hehe! Nei...jeg forandrer meg visst aldri. Uforbederlig altså.
      Men ble du overrrasket i svunne tider altså? Over hva da? :o)

      Slett