Hva skjer a?

Ja, hva skjer egentlig nå? Det tror jeg ganske sikkert at noen lurer på. Så her spretter det ut noen ord om det. Det er altså ikke sånn at jeg tenker og grubler dagen lang - heldigvis. Avgjørelsen er i grunn tatt, men jeg venter. Og forbereder meg.

Akkurat nå venter jeg mest på en tilbakemelding på et brev fastlegen min har sendt til "Avdeling for medisinsk genetikk" ved Rikshospitalet. Det kom opp at Maigaard ønsker et "GO" fra dem før vi tegner kontrakt. Jeg har nemlig en mutasjon. Av alle underlige ting. CYP2C9 heter den. Jeg må innrømme at jeg ikke vet veldig mye om det, men har blitt fortalt at denne mutasjonen, som finnes på bildet under her, gjør at noen medisiner prosesseres annerledes i min kropp.

Ble ikke så mye klokere av det bildet, men på nettsiden til Fürst fant jeg dette:

"CYP-enzymer er viktige for kroppens metabolisme (omsetning) av legemidler. Individuell variasjon i aktivitet av CYP-enzymene medfører store forskjeller i hvilken serumkonsentrasjon som oppnås når ulike pasienter gis samme dose av et medikament. Dette kan føre til mangelfull effekt eller bivirkninger ved standarddoser.

For CYP2C9 undersøkes det for to mutasjoner (*2 og *3). For *3-mutasjonen er enzymaktiviteten redusert med mer enn 90% sammenlignet med et normalt allel. *2-mutasjonen gir redusert omsetningav enkelte av legemidlene som metaboliseres via CYP2C9 (hovedsakelig warfarin og losartan).

Pasienter med nedsatt enzymaktivitet vil få høyere serumkonsentrasjon ved standarddoser og har økt risiko for doseavhengige bivirkninger. For disse pasientene bør dosen justeres ned. Pasienter med økt enzymaktivitet vil få lav serumkonsentrasjon og har økt risiko for terapisvikt. For pasienter med ultrarask omsetning er det aktuelt med høyere doser."

Så sånn er det. Kroppen min fungerer altså litt annerledes enn gjennomsnittskroppen. Dette betyr at Maigaard trenger flere opplysninger. De trenger å vite om de medisinene som de foreskriver til prøverørsbehandling er trygge for meg, om det er noe jeg ikke vil tåle, eller om det er doseringer som må endres. Det er superviktig! Brevet ble sendt i starten av april, og jeg håper ikke det går alt for lang tid før jeg hører noe. Jeg har en flink og grei legevenninnne som har sjekket for meg i de store kloke legebøkene. Hun tror det skal gå bra, så da satser jeg på det, men Maigaard trenger svar fra en spesialist.

Så det er hovedsvaret på spørsmålet "Hva skjer a?"

Mens jeg venter på svaret fra Riksen burde jeg uten tvil begynne med å gå ned i vekt. Jeg veier ganske enkelt alt for mye. Så i går tok jeg en telefon til selveste Fedon Lindberg.
Jeg har stor respekt for ham. Den telefonsamtalen skal jeg skrive om en annen dag.... 

Hverdagslykkelige alenemødre

God morgen!
Det er tidlig lørdag, og jeg har egentlig ikke stått opp enda. Slumrer på sengekanten med nyheter på iPaden og te på nattbordet. Det er deilig med helg!

I dag våknet jeg til denne saken på VG nett, som jeg ble glad for å lese.
Ok, så er 16 dybedintervjuer kanskje ikke verdens sterkeste forskningsdesign, men kvalitativ forskning gir oss også god kunnskap. Dagens overskrift er:

Ny studie: Alenemødre er like lykkelige

Pjuh! Kjente at det ganske enkelt var fint å lese. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli alenemamma. Jeg har fortsatt ikke noe ønske om å bli alenemamma. Men nå er livet sånn at om jeg skulle være så utrolig heldig å få barn, så er det akkurat det jeg blir.
Som mange av dere har fått med dere er jeg en tenker - og en litt (mye) bekymra sådan. Da er det fint å lese positive forskningsresultater som dette.

Saken inneholder et intervju med dennen damen, Thale Juul, som er alenemamma for Mia.
Alenemamma Thale sier : "Jeg føler meg lykkelig og takknemlig hver dag." Thale Juul mener at hun på mange måter kan ha det bedre enn de som lever i parforhold med barn.
"Det er lite grunnlag for krangling. Det skjer masse rundt oss, vi er glade i å gjøre ting sammen, og det passer oss veldig bra at vi på mange måter har friheten til å gjøre det vi vil - når det passer oss", sier Juul.

Jeg tror det er ekstremt krevende å være alenemor. Jeg tror det er bedre å være to foreldre enn en enslig - i alle fall hvis forholdet fungerer bra. Men jeg kjenner på en stor forventningsglede over at kanskje - kanskje, hvis jeg er veldig heldig, får jeg mulighet til å dele massevis av små og store gode opplevelser med et nytt, lite menneske. En gang i fremtiden.
Jeg blir litt lykkelig bare ved tanken. 

Her er artikkelen i VG.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldre-og-barn/alenemamma-thale-foeler-meg-lykkelig-og-takknemlig-hver-dag/a/10147854/

Den oprinnelige artikkelen er forresten å finne i Journal of Happiness Studies.
Det synes jeg var et utrolig bra navn på et tidsskrift!  :o)
Ønsker dere en fin helg. Her på Østlandet skinner vårsola allerede.

Det burde ikke kunne være sant

I dag kom jeg over denne saken på flere nettstder, og kjente ønskemammahjertet synke som en gråstein. Jeg skulle ønske dette ikke var sant - at det var en tullesak.
En 1.aprilsak, men nei...

Denne 23 år gamle engelske jenta og glamourmodellen, Josie Cunningham, ønsker å abortere sitt 18 uker gamle foster for å delta i Big Brother. Jo, du leste riktig.
Hun forteller at hun tenker at deltakelse i Big Brother ville ha større verdi enn barnet hun bærer på, og sier blant annet:

"Jeg var endelig i ferd med å bli berømt. Jeg skal ikke ødelegge dette nå. En abort vil føre meg videre i karrieren. På denne tiden neste år vil jeg ikke ha en baby. Jeg vil heller bli berømt, kjøre en lyserosa Range Rover og kjøpe et stort hus. Ingenting skal komme i veien for meg. Jeg er ikke villig til å gi opp disse mulighetene bare fordi jeg er gravid."

Are you KIDDING me? Et 18 uker gammelt foster ser slik ut:

Et 18 uker gammelt foster. Et bitte lite menneskebarn. Snart halvgått graviditet.
Men tv-deltakelse har altså større verdi. Det er formelig så jeg kjenner blodet dryppe fra ønskemammahjertet. Det er en gal, gal verden. Er det ikke? 

Abortloven i England ligner den i Norge. Etter uke 12 skal det tungtveiende grunner til før en abort innvilges. Vi får håpe at deltakelse i reality-tv ikke regnes som en slik grunn....

Heldigvis har tv-selskapet allerede få timer etter at denne saken ble slått opp mange steder gått ut og sagt at unge Miss Cunningham ikke lengre er aktuell for deltakelse hos dem - gravid eller ei. Så kanskje får dette lille menneskebarnet leve likevel.
Hva slags liv blir det i tilfellet født til da?

Saken kan du lese her:
http://www.tv2.no/2014/04/21/underholdning/glamourmodell/bigbrother/big-brother/5522305

Den stille høytiden

Så har det blitt fredag. Langfredag faktisk. Langfredag og påske. Den stille høytiden.

For mange, for de fleste jeg kjenner, betyr påske fri, pakke bilen, reise, kø, barneskrik, krangling i baksetet, tissepause, rosinboller, fjell, snø, hytte, planting i hagen, for noen til og med tur til syden (Gran Canaria er den nye påskehytta sies det på nyhetene i dag), solbriller, latter, påskeegg....men mest av alt andre mennesker. Oftest egen familie.
Påske med familien på hytta. Med barna i lekeland. Med familien på harryhandel. Med kjæresten på storbyferie, eller kanskje bare ruslende rundt i Oslo by.

I høytider som påsken oppleves singellivet ekstra vanskelig. Nå synes jeg i det hele tatt at singellivet er veldig oppskrytt, men det er jo på et vis til å leve med i hverdagen. Selv om jeg ikke liker det da heller, fyker hverdagene av sted i høyt tempo. Men høytider er vanskelige. Verre for hver gang. Sånn tror jeg det er for flere enn meg. Eller, sånn vet jeg at det er for flere enn meg. Jeg har snakket med flere ønskemammaer - kvinnner i samme situasjon som meg - som kjenner på den samme ensomheten. Men som kanskje ikke sier det høyt. Fordi det er vanskelig å snakke om ensomhet - selv i 2014.

I høytidene blir forskjellene så tydelige, og ensomheten større. Når alle man kjenner har pakket og dratt, og hilser smilende via sms eller Facebook fra hytter og fjell - da synker hjertet i brystet. De tomme rommene blir enda tommere. Den stille høytiden blir enda stillere. Det er vanskelig. Ikke fordi jeg ønsker meg til fjellet. Jeg kan styre meg for utedo, snø og planker under beina. Men følelsen av å sitte igjen alene er ødeleggende. Det er mange som er ensomme i høytidene, og i livet, men ikke så mange som snakker om det. For det er mye skam knyttet til det å være på utsiden - utenfor felleskapet.

Jeg er en av dem som er på utsiden. Ikke på fulltid, for jeg er heldig å ha en jobb jeg trives med, og mestrer godt. En jobb som er både sosial, krevende, veldig menningsfull og der arbeidsmiljøet er godt. Så heldige er det ikke alle som er, så det er jeg takknemlig for. Men på fritiden er jeg ofte alene. Det synes jeg er vanskelig nesten hver dag, for jeg trives best sammen med andre. Jeg passer sammen med andre - er et sosialt menneske. Liker skravling, smil, brettspill, felles måltider, å kunne dele en flaske vin, ha noen å diskutrere med, tulle og fjase med, reise med, trene med eller rusle  en tur med....ja, jeg savner ganske enkelt felleskap.

Så har jeg det ikke. Jeg har en mor, heldigvis, og skal besøke henne i helgen - men jeg savner familie. Min egen familie. Savner å ha søsken. Det toget har jo passert for lengst. Heldigvis, får jeg vel si nå (noe annet skulle jammenimeg tatt seg ut...!). Jeg har to halvsøsken, men de vil ikke snakke med meg. De skulle ønske jeg ikke fantes. Det er synd, men sant. Trist, fordi jeg tenker at kanskje kunne vi hatt glede av hverandre. Men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg savner søskenbarn og tantebarn, men har ingen. Savner å ha en far det hadde gått an ringe til. Jeg har en far, men kan ikke snakke med ham - med mindre han finner på å ringe. Det er sjelden, og samtalene er korte og dreier seg i stor grad om været. Det finnes fedre som ikke er glad i (alle) barna sine. Jeg har en sånn far. Det er viktig kunnskap i jobben, men dyrekjøpt kunnskap i livet.

Jeg har akseptert at det er sånn det er, men blir aldri vant til det likevel. Og det er kanskje bra. Hadde jeg blitt vant til det som er vanskelig, urettferdig - urimelig - hadde jeg kanskje ikke kjempet for noe annet. En endring.

Mest av alt savner jeg kjæreste og barn. Helst i den rekkefølgen selvsagt, selv om jeg innser at det ikke blir sånn. I alle fall blir det ikke i ønket rekkefølge.
Det gjør denne påsken ekstra vanskelig. Det går an å være et menneske med mange ressurser, og gode sosiale evner - men være ensom likevel.

Sånn er livet for meg akkurat nå. Lurer på hvordan neste påske vil være....?
Forhåpentligvis står neste påske i forventningens tegn.

Verdens tøffeste jobb

Påske. Påske og sol. Riktignok påske, sol, sofa, lungebetennelse og antibiotika - men deilig å se sola utenfor vinduene alle fall. Lange sofatimer gir ekstra tid til netturfing. I dag kom jeg over dette lille filmprosjektet, kalt "Verdens tøffeste jobb". Nå har jeg riktignok en jobb jeg er glad i allerede, men likevel.... Dette er en fin liten filmsnutt, som jeg tror treffer spikeren på hodet. Hvis du har fire minutter til overs ville jeg trykket på play.

Fin, ikke sant?

Til tross for en superslitsom jobb med ekstremt lange arbeidsdager, svært høye krav til arbeidstaker og helt uten betaling - faktisk med høye utgifter - har jeg tenkt å søke. Crazyness! Så gjenstår det å se om jeg blir kalt inn til intervju etter hvert...

Du som allerede har denne jobben - hva synes du om den?

Perspektiv på egne tanker

Noen dager - eller egentlig mange dager - tenker jeg på om jeg som eneforsørger ville kunne gjøre nok for barnet mitt. Akkurat for tida er jeg (fortsatt) syk, og har noen ekstra timer på sofaen med tid til å tenke. Da er dette et av mange temaer som snurrer i hjernebarken.

I motsetning til en del andre er jeg heldigvis ikke så veldig opptatt av merkeklær og det dyreste av det dyre. Det er jo en het debatt for tida. Selv stiller jeg meg uforstående til at små barn skulle ha behov for merkeklær. Jeg tenker at barn trenger tørre og passe varme klær. Både billig og brukt ville gå helt fint i min verden. Barn vokser jo så fort!
Men alle vil vel at egne barn skal ha det bra. At de skal kunne ha et ok barnerom. Kunne være med på ting. Delta på aktiviteter. Ikke skille seg fra andre. Det er selvsagt en mye større utfordring hvis man har barn alene enn i en familie med to inntekter.

Så kom jeg over denne bildereportasjen, som sikkert flere av dere har sett. Tankevekkende bilder av den engelske fotografen James Mollison - med bilder av barn og deres barnerom fra verden over.

Denne guttens rom på Elfenbenskysten:

Denne jenta i Brasil:

....og denne gutten i Nepal:

Disse bildene setter egne tanker og bekymringer i perspektiv. De er rå, såre, vonde og tankevekkende. Og gjør at jeg tenker at jeg ville nok kunne tilby barnet mitt nok.
Mer enn nok. Selv om alt blir relativt til det samfunnet vi bor i, og jeg selvsagt ville hatt mindre enn mange andre, ville jeg vel kunne tilbudt barnet mitt nok. For det er forskjell på aller best og godt nok, og det finnes mye som er viktigere enn mest og dyrest. Heldigvis. Som tid, interesse, kjærlighet og omsorg.  

Og jeg ville forsøkt å lære barnet mitt noe om ulikheter, og gleden ved å dele med andre. En titt inn i et vanlig, norsk barnerom i 2014 er jo ofte en titt rett inn i overflodssamfunnet. Med så mange leker at barna ikke har sjanse til å leke med alle. Jeg ville håpe å klare å begrense det litt, selv om det sikkert ikke er enkelt. Skulle jeg være så heldig å få barn skal jeg ta frem disse bildene igjen. 

Jeg har forresten et fadderbarn i Cape Town. Lurer på hvordan det ser ut på rommet hennes....

Resten av bildeserien kan du se her om du vil:
http://justsomething.co/where-children-sleep-20-powerful-photos-of-kids-bedrooms-from-around-the-world/

Bunkrer opp med kosttilskudd

I dag har jeg vært på lørdagslunch med en venninne og vakreste lille Olivia, som bare har vært i verden i fem måneder. Veldig koselig å treffe både stor og liten! Så da har vi skravlet, spist, drukket grønne smoothies og kost oss masse. Jeg har hatt den lille, vakre frøkna på fanget, snust inn duften av baby, og kjenner at jeg håper veldig at det blir min egen baby jeg kan snuse inn duften av etter hvert. Veldig! Og som jeg kan rynke på nesa av når det gjelder skifting av babybleier med både, sort, brun og grønn dymamitt.

I denne prosessen har jeg heldigvis noen venner. Ellers ville det vært umulig tror jeg. Noen er gamle venninner som er mødre, noen er andre ønskemammaer (akkurat nå både med og uten barn i magen) og noen er kollegaer - som da ofte er psykologer, leger og annet helsepersonell. Sånn er det å jobbe i helsevesenet.

Så får jeg noen råd da, om hva som er lurt å ta av kosttilskudd før ferden etter hvert går mot Danmark. I dag fikk jeg et par nye råd, fra min kloke venninne som også er lege.
Jeg er lutter øre, og har nå kjøkkenbenken full av ønskemammatilskudd.
Sånn ser det ut per i dag:

Hvordan er det med dere som har fått barn? Forberedte dere dere med litt sånn ymse tilskudd dere også? Forlat er jo et must, og jern og vitamin D for meg som mangler noe av det, men her sklir det nedpå med et lite arsenal av andre anbefalte tilskudd også.

Håper de kan byttes ut med duften av baby etter hvert!