Søndag 9.november. Det er farsdag.
En fin dag for mange fedre, og barn av fedre - både små barn og voksne barn.
Facebook flommer over av hyllester til gode, nære, varme og aktive fedre. Det er fint.
Og sårt. Det gir mange tanker om det å ha eller ikke ha en far i livet. Og dermed om det at mitt ønskebarn ikke ville hatt en biologisk far i hverdagen.
Ønskemamma har vokst opp uten en far. Det er i seg selv ingen krise tenker jeg.
Verre enn å ikke ha en far i hverdagen er det nok om far aktivt velger en bort.
Sånn har det vært for meg. Sånn er det fortsatt.
Selv om jeg har blitt voksen har jeg ikke vent meg til at faren min valgte meg bort.
Blir ikke vant til at han ikke er snill mot meg. Hjernen min kan bare ikke forstå hvordan man kan velge bort et av de tre barna man har, og late som dette ene barnet ikke finnes. Hvor mye jeg vrir og vender på den hjernen forstår jeg det bare ikke, og følelsen av å være valgt bort...den tror jeg aldri går over. 💔
Så er det sånn det er. Det er ingen farsdag å feire, og det må jeg leve med. Det har alltid vært sånn, og det er ikke noe jeg gråter over særlig ofte lengre, men det er klart det har vært vanskelig. Og at det fortsatt tidvis er det. Det har utvilsomt ødelagt mye.
Det er noe naturstridig i at foreldre velger bort sitt eget avkom.
I valget om å forsøke å få barn via donor i Danmark får selvsagt Ønskemamma ekstra mange tanker på farsdagen. For hvis dette skulle lykkes, får heller ikke mitt barn noen farsdag å feire. Man kan leve godt uten akkurat fasrsdagen selvsagt. Men å markere farsdagen henger jo sammen med at man har en far i livet.
Lykkes dette får ikke barnet mitt noen far i livet. I alle fall ikke den biologiske.
For barnets biologiske far vil være en donor, som barnet ikke kan få vite hvem er før barnet fyller 18 år. Det er et stort valg å ta for et barn. En ungdom. En ung voksen.
Et etisk vanskelig valg, og på mange måter et ugreit valg synes jeg.
Selv om jeg fortsatt håper prinsen dukker opp (hest er ikke et krav), og at singellivet ikke blir evig, så ville jo ikke en kjæreste blir ønskebarnets biologiske far. En sosial far kanskje. Det kunne være veldig fint, men samtidig annerledes.
Den historien jeg selv har tror jeg gjør dette valget ekstra vanskelig. Samtidig tenker jeg at det kan bli bra. For hvis jeg er så heldig å få et barn har ikke faren valgt barnet fra sitt liv. Donor har derimot valgt barnet til. Det vil finnes en donor som ønsker at barnet skal bli født. Det tenker jeg er en vesensforskell.
Også ville jo ønskebarnet ha en Ønskemamma som elsker det herfra og til evigheten.
Og hele veien tilbake igjen.
Midt i dette vanskelige valget, der jeg aldri vil komme fra at mye er ugreit og etisk krøllete, har jeg landet trygt på at jeg tror det er bedre å ha et liv uten en biologisk far enn å ikke ha et liv. At det er beste ikke skal bli det godes fiende. At det at det beste (i denne sammenheng kjernefamilien) ikke finnes, betyr ikke at mitt barn ikke kan få et godt liv.
Det har jeg landet på, og det valget føler jeg at jeg står trygt i.
Skulle et ønskebarn komme til verden, vil jeg likevel tenke på dette - kanskje hver dag.
Og kanskje særlig på farsdagen.
Til dere gode, aktive, sprø, rare, strenge og snille fedre - dere er viktige.
Gratulerer med farsdagen!