Er det sånn det er?

Hehe! I dag kom jeg over denne lille tegneserien på nett, kalt The "Motherhood Experience."  Måtte jo bare smile litt over alt det kjedelige og slitsomme hversagslivet alle mammaer må finne seg i - og likevel sier at det er fantastisk å være mamma.
Livet har jo heldigvis flest hverdager. Jeg synes det er fint med hverdager, og tenker at hverdager med barn ville være mye finere - og mye mer slitsomme.

Dere som er mammaer allerede - er det sånn det er?
Exhausting? Awesome? ....eller begge deler kanskje?
Hva sier dere? Noen mammaerfaringer å dele med en Ønskemamma?

Det det virkelig handler om

I morgen kveld skal jeg i teateret - rettere sagt Nationaltheatret. Det gleder jeg meg veldig til! Jeg kjøpte en teaterbillett i julegave til en god venninne - og en billett til meg selv. Vi skal se forestillingen "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" med Anne Marit Jacobsen. En av Norges flotteste skuespillere. Jeg har alltid hatt stor sans for henne. Ekte. Ujålete. Fri for botox og fillers. Upolert. Rå.

Jeg tenker at nesten bare Anne Marit Jacobsen kunne spille morgensdagens hovedrolle - Mathea. Forestillingen handler om den aldrende og ensomme Mathea Martinsen, og skal være et mestermøte mellom regissør Margreth Olin, forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold og skuespiller Anne Marit Jacobsen. Er det rart jeg gleder meg?  

Da Matheas mann Epsilon dør på sin første dag som pensjonist, rammes Mathea av en stor sorg. Deler av omtalen er dette:  "Hun er plutselig helt alene i verden. Hva om hun selv dør før noen vet at hun har levd? For hvilke spor har hun egentlig etterlatt seg her i livet? Kan man være redd for dø samtidig som man er redd for å leve?"

Omtalen traff meg i hjertet på en måte som gjorde at jeg bare måtte kjøpe billetter. For det er jo dette det handler om. Å kanskje skulle dø før man har rukket å leve - eller å prøve å rekke å leve før man skal dø. Om å være alene eller sammen med andre. Om kjærlighet og ensomhet. Liv og død. Kanskje et bitte lite, nytt liv. Det handler det om. Akkurat nå. 

Jeg er alene i livet. Det har jeg egentlig alltid vært. Jeg har mange veldig fine venner, men når det gjelder de store tingene er jeg alene. Akkurat nå står jeg i livets kanskje aller største beslutning. Jeg er heldig, for jeg har mange å spørre og å snakke med - og jeg er ikke redd for å spørre, undre, være åpen og sårbar. Den angsten har gått over. Jeg har vokst fra den. Tåler at ikke alle liker meg. Tåler at ikke alle vil være enig i det valget jeg måtte ta. Men selv om jeg har mange å snakke med er jeg veldig alene - akkurat nå. I dette store valget. 

Angsten for hva andre måtte synes har jeg i stor grad kommet over. Men angsten over ikke å rekke å leve før jeg dør, den har jeg ikke kommet over. Den puster meg i nakken, sammen med vissheten om at det ene livet jeg har kan bli et barnløst liv - selv om jeg håper hardt på noe annet. Drømmer om noe annet. 

Jeg drømmer ikke om de store tingene, men om de små. Som å få holde en barnehånd gjennom livet. Tenk å få vise et lite, nytt menneske verden. Lage engler i snøen, tørke snørr og tårer, hjelpe et barn å knekke lesekoden, rulle rundt på gulvet i latter. Det er jo sånn øyeblikk jeg drømmer om - små, gullkantede øyeblikk. Og jeg er ikke det minste redd for å si at jeg kjenner både sorg og angst ved tanken på at det kanskje ikke blir slik. 

Men foreløpig håper jeg at jeg rekker å leve, rekker å vise noen livet. 
Og akkurat nå gleder jeg meg til turen i teateret!

Modige, nære samtaler

Det har blitt søndag, og jeg tenker og tenker. Natt og dag.
Tenker og tenker, og spør og graver. Jeg er heldig. Jeg kjenner mange jeg kan spørre. Jeg tør å spørre om stort sett alt (det er jo tross alt vanligvis en del av psykologjobben min), og og jeg er heldig nok til å kjenne mennesker som er modige nok til å kommme meg i møte med kloke, varme og ærlige svar.

Denne uka har jeg vært på besøk hos en venninne og tobarnsmamma, i en helt vanlig kjernefamilie. Såkalt vanlig altså, for kjernefamilier er vel kanskje ikke fullt så vanlig lengre. Denne venninnne min er en varm, nær og omsorgsfull mamma. En veldig god mamma mener jeg. Men det er hun slettes ikke sikker på. Selv om hennes ytre rammer er tryggere enn mine, er spørsmålene om hun er god nok, oppmerksom nok, glad nok - ja, ganske enkelt om hun er nok for barna sine - veldig til stede. For mye til stede tenker jeg, akkuart som de er det hos meg. For jeg er 100 % sikker på at hennes barn får langt mer enn gjennomsnittlig god omsorg. Hun er altså mye mer enn god nok denne venninnen min - men hun er ikke sikker på det selv. Det betyr kanskje at jeg også er mer enn god nok - selv når jeg tviler på det.  Jeg tror egentlig at det er sånn. I alle fall velger jeg å tro det på en solfylt søndag.

Så har jeg vært og lunchet med en annen venninne og hennes lille, søte jente som snart er åtte uker. Et lite, nytt og fantastisk vakkert menneske. Jeg fikk i alle fall ikke mindre lyst på barn av det! Gisp altså! Det var vel nesten sånn at eggstokkene syntes utenpå klærne der et lite øyeblikk  :D

I dag har jeg vært på frokost hos en tredje famile, der jeg har kjent mamman i familien siden jeg var syv år, og hun elleve. Hun kjenner meg godt, vet hvordan jeg har levd og mye om hvem jeg er. Det ble en veldig fin samtale - en nær samtale som jeg er veldig takknemlig for.

Jeg har hatt tre sånne fine samtaler med venninner som er mødre denne uka. Og jeg har spurt og gravd om morskap, nyfødte barn, større barn, økonomi, utfordringer, gleder - og om hva de tenker om mine tanker om å forsøke å bli donormamma. Bedt dem være ærlige. Jeg trenger ikke medvindssnakk. De sier alle det samme - dette må du gjøre. Dette tror vi er helt, helt riktig.

Det er fint. Veldig fint. Ikke nødvendigvis fordi de tenker at det å forsøke er det rette valget, men fordi jeg føler meg sikker på at de svarer ærlig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har mange å spørre. Mange å diskutere med. Jeg kjenner ganske enkelt mange veldig flotte folk, som tør å gå inn i de vanskelige samtalene. Det er veldig fint nå.

På tirsdag skal jeg besøke en donormamma jeg kjenner. Eller to donormammer jeg kjenner, for de er et gift par. Der skal jeg hilse på lillegull, som har blitt to år siden sist. Det gleder jeg meg til! I dag føler jeg meg heldig.

Etikk takk - om valgets etiske utfordringer

Som jeg allerede har skevet har jeg en zillion tanker i denne prosessen. Minst! En del av dem er av praktisk art, en mange av dem handler om etikk. Om rett og galt, etisk og uetisk. 

Å velge å forsøke å få et donorbarn – eller eventuelt et regnbuebarn – er et veldig vanskelig valg. Et fint, men vanskelig valg. Det er det nettopp fordi det er så mange etiske problemstillinger rundt det. Er det riktig? Hvordan vil det være for barnet å ikke få vite hvem biologisk far er før barnet blir 18 år?  Med åpen donor (som jeg elt klart mener er det beste valget) kan barnet få vite hvem biologisk far er når det fyller 18 år – hvis det selv ønsker det.  Jeg som mor kan ikke få vite hvem donor er før barnet blir myndig, og kanskje heller ikke da. Det jeg kan få vite nå er donors høyde, vekt, øyenfarge, hårfarge, blodtype, utdanning, interesser (til og med musikksmak), helsetilstand, sykdommer i tre generasjoner og en del om donors personlighet. Interessant synes psykologen. Sånn sett vil jeg faktisk ha flere opplysninger om donors helse, personlighet og helsemessige familietre enn det mange i parforhold vet om sine partnere. De færreste vet jo hva alle forferdene til sin kjære døde av, eller hvilken sykdommer som kan skjule seg langt ute i familien. I tillegg får jeg se et barnebilde av donor, og jeg får høre et lydklipp der donor selv forteller hvorfor han velger nettopp å være donor. Så jeg vil vite noe, men ikke hvem det er. Hvis barnet ikke selv ønsker å vite hvem donor er når det blir 18 år, får heller ikke jeg vite. Det er barnets – eller ungdommens - eget valg, og det er bra. Men det er jo et utrolig vanskelig valg å utsette en ungdom for. Så det er helt klart et etisk dilemma.

Sånn sett kan jeg godt forså at noen velger en såkalt regnbueløsning fremfor donor. Et regnbuebarn har en donor som er kjent for mor, og som gjerne ønsker seg noe kontakt gjennom hele barnets liv. Det er altså en mann som også ønsker seg barn, med der mor og far ikke lever sammen. Det kan være en mann i mors vennekrets, eller bare en annen mann som ønsker å bli far til et vidunder.  Regnbuefamilier har fordeler og ulemper. Barnet vil vite hvem far er. Det er viktig. Men samarbeidet kan bli en utfording. Hva om de ikke ønsker samme omsorgsforedling etter noen år? Hva om det blir rettssak i en regnbuefamile? Det er ikke bra for barn. Men regnbuefamilier finnes de også. Hva som er best eller verst er det jo egentlig ikke mulig å vite.

Det er klart det blir mye tanker av slikt. Vil barnet slite med sin identitetsutvikling når jeg ikke kan fortelle det hvem far er? Hva han heter, hvordan han ser ut og hva han jobber med. Hvordan han beveger seg og om han har snev av humor. Om barnet ligner på faren sin. Det vil jeg ikke kunne fortelle, fordi jeg ikke kommer til å vite det. Forelderen av både samme og motsatt kjønn er viktig for barns utvikling. Forelderen av samme kjønn er barns viktigste identifikajsonsperson. Forelderen av motsatt kjønn er barns første kjærlighet. Jeg kan bare være en av delene. Barnet vil  mangle den andre. Det er et etisk dilemma. Dette er dog ikke problemstillinger som gjelder bare for ønskeforeldre som meg. Det vil også gjelde for enslige foreldre som ikke har kontakt med barnets far eller mor.

Mange av de samme problemstillingene gjelder for adoptivforeldre og adoptivbarn.

Vil barnet mitt ønske at jeg ikke hadde tatt dette store valget? Vil det bli mobbet? Vil det lengte etter pappa når det ser at andre barn har pappaer som slenger dem opp i luften eller lekeslåss? Det vil det jo ganske sikkert. Vil barnet kunne skape seg urealistiske forventinger om hvem donor er?  Hva om donor dør før barnet fyller 18 år, og de dermed aldri får møtes? Det tenker jeg mye på. Hva om jeg selv dør tidlig, og barnet mitt blir alene i verden. Den vanskeligste tanken av alle. Hvem skal ha omsorgen for barnet da? Det tenker jeg på. Det bør alle foreldre tenke på,  også de som er i parforhold, men jeg tror det er en tanke mange unngår å tenke. Det blir liksom for vanskelig. For stort.

Vil jeg bli en god nok mor?  Selv om venner og kjente i hovedsak forteller meg at jeg vil bli en fantastisk mor, og at et barn vil være veldig heldig med meg som mamma er jeg jo slettes ikke fantastisk. Jeg er helt vanlig, med mange begrensinger. Det er mye jeg vil kunne gi og tilføre et barn, men det vil også være ting jeg ikke kan gi det , både materielt og på andre måter. Ting jeg ikke kan lære det.  Men sånn er det kanskje for alle foreldre?

Dette tenker jeg på….og mye, mye mer. Det finnes en rekke etiske problemstillinger ved å velge å bli donormamma, eller eventuelt regnbuemamma. Så mange at jeg har vært hos en annen psykolog for å diskutere det, og for å høre om hva hun tror om mine egenskaper og mangler hvis jeg skulle bli mor. Det er fint å ha noen å diskutere med, og denne psykologen kjenner meg. Ikke som venn, men som fagperson. Det er viktig. Hun trenger ikke være vennlig. Hun kan være ærlig. Jeg vil ha ærlighet. 

Hun sa hun tenker at jeg vil bli en god mor. Det var veldig fint. Og hun sa hun tenkte at det er det rette valget å gjøre det - at det kanskje ikke var til å unngå. Det var kanskje enda finere, for jeg har så utrolig mange tanker rundt etiske dilemmaer - rett og galt.. Nå tror jeg både alderen min, utdanningen min og personligheten min gjør at jeg tenker veldig mye over etiske problemstillinger. Det gjør dette valget ekstra utfordrende. 

Om ikke annet får barnet en reflektert mor.  :o)

Når man savner vanskelige spørsmål

I dag har jeg snakket med Danmark....eller ikke akkurat hele Danmark altså, men med klinikken CFC i København. Copenhagen Fertility Center. De skal være flinke der sies det.

Jeg hadde grudd meg skikkelig til samtalen. Var nervøs, spent og hektisk, med tusen sommerfugler i magen. Urolige sommerfulger. Ikke fordi en telefonsamtale er spesielt skummel, men fordi temaet er så viktig. Det viktigste av alle. Det føltes så avgjørende hva legen på CFC ville si.

Det første som slo meg er at jeg nok ikke er fullt så stødig i dansk som jeg hadde tenkt. Kremt! Dansk tale - rask dansk tale - på telefonen, der du ikke ser den andre, var neimen ikke helt enkelt. Men en samtale ble det. En ganske lang en også, for jeg har jo en zillion spørsmål. Og jeg stilte dem alle (i alle fall mange), og fikk også mange svar. CFC tenker at det egentlig bare er å kjøre i gang og prøve, og de ville i tilfellet prøve med det som visstnok kalles "kort regime" - en hormonbehandling som bare varer i 10 dager. Det var jeg forundret over, ettersom de fleste andre jeg om har hatt det som kalles "langt regime" men så er jeg jo ikke lege heller. Så hva vet jeg?

Jeg fikk noen svar, men jeg savnet spørsmål. Jeg savnet at legen stilte meg spørsmål. Jeg ønsket meg enkle spørsmål, og gjerne vanskelige spørsmål også. Kritiske spørsmål, som krevde gjennomtenkte svar. Det ønsket jeg meg. For det er - forhåpentligvis - et lite liv vi snakker om. Da vil jeg ha tøffe spørsmål. Jeg vil ha noen av alle de vanskelige spørsmålene jeg stiller meg selv - og gjerne noen andre oså. I det minste vil jeg har spørsmål om helsemessige forhold. Om jeg røyker (neida, jeg gjør ikke det men jeg vil at de skal spørre), om jeg drikker mye alkohol og sånne ting.  Men jeg fikk ingen spørsmål. Ikke et eneste et tror jeg. Det synes jeg, som jobber med helse hver dag, var underlig. Nå jobber jeg med psykisk helse, men likevel..... Jeg hadde riktignok sendt dem fire ark med blodprøvesvar. De er viktige. Men blodprøvesvar er jo lite beskrivende for et menneske. Og et menneskesyn.

Så i dag savnet jeg spørsmål. Samtidig ga de grønt lys for å prøve. Og de sa at de trodde det kunne gå. Gisp! Det betyr at jeg står her:

Jeg står ved et veiskille. Et vanskelig veiskille i livet. Jeg stiller meg selv alle de spørsmålene legen ikke stilte. Heldigvis gjør jeg det. Dette skal ikke være et enkelt valg. Og det er det definitivt ikke.

Selv valg av klinikk er vanskelig - det som kanskje er det minste valget av dem alle. Etter samtalen med CFC har jeg i kveld oså sendt en Mail til klinikken Maigaard i Århus. Det er noe med magefølelsen min som trekker i den retningen, uten at jeg helt vet hva det er. Eller kanskje jeg vet det...  Jeg har bedt Maigard om en telefonsamtale. Det håper jeg at jeg får ganske raskt. Ælig talt så håper jeg at jeg får det veldig raskt. Så ville det bli et valg mindre å forholde seg til. Også håper jeg det er en klinikk som vil stille meg mange spørsmål. Tøffe spørsmål. Enn så lenge får jeg stille meg spørsmålene selv.

Det gjør jeg nesten hele døgnet akkurat nå. 

De viktige og de uviktige spørsmålene

I morgen ettermiddag skal jeg snakke med en av klinikkene i Danmark - CFC, eller Copenhagen Fertility Center. Om det blir barneforsøk står det mellom CFC i København og Maigaard i Århus. Det er de to klinikkene jeg har best følelse for, og som også ser ut til å ha den mest avanserte teknologien. Maigaard har allerede sendt meg en lang og fin mail, så nå er jeg spent på samtalen med CFC. Hva tror de om sjansene? Hva må i tilfellet til? Og når?

Når jeg løfter opp telefonrøret i morgen må jeg ha spørsmålene klare, og jeg regner med at CFC har mange spørmål til meg også. Spørmål som er viktige i denne prosessen. Spørsmål om syklus, hormonbehandling, donorbruk, AMH, eggreserver, FSH, LH, eggutak, vannscanning, piller, sprøyter, reisetider og penger. Masse penger. Og sikkert veldig mange andre ting. Hva tenker de om sjansene? Er det grønt lys for å prøve? Hva slags hormonregime vil de i tilfellet anbefale, og hvorfor?

De spørsmålene, og mange flere, blir sentrale i morgen. Viktige spørsmål.
Samtidig føles de helt uviktige, for det er jo ikke det jeg lurer på.

Det jeg lurer på er ting som; Er det virkelig mulig å prøve, eller er det for sent? Hvordan ville det bli for et barn å bare ha meg som forelder? Er det etisk riktig? Vil jeg kunne skape gode nok rammer? Er bare det beste greit for et barn, eller er "godt nok" uten å kunne tilby det optimale også levelig? Vil barnet streve med indentitetsutviklingen sin som donorbarn? Vil det føle seg annerledes? Vil det bli mobbet? Vil det kunne finne glede i skandinaviske donorhalvsøsken? (....for det vil trolig finnes). Vil et barn, som etter hvert blir en ungdom og en voksen kunne falle til ro med de store valgene jeg vil ha tatt for det? Det er jo slike spørsmål som er de viktige spørsmålene.

Det er mye jeg skulle ønske var annerledes. Jeg kan ikke si noe annet. Skulle jeg være så heldig å få et ønskebarn er det mye jeg skulle ønske var annerledes i det barnets liv - allerede før livet starter. Men det er det jo også i mitt eget. Mitt liv er ikke perfekt, selv om jeg er frisk, oppegående, har gode venner og en spennende jobb er livet mitt slettes ikke perfekt. Men livet er jo likevel perfekt.

Det å kunne lukte på en blomst, få regn i ansiktet, høre svarttrosten synge (den fineste sangen av alle), drikke cafe latte med en venninne, le eller gråte av en film, få og gi en klem..... Det er jo sånne øyeblikk livet består av, og det å ha et liv....det er jo intet mindre enn fantstisk. Så fantastisk at jeg tror hjernen vår ikke kan forstå det. Jeg vil jo gjerne gi den muligheten videre til et barn. Til mitt eget barn. Nå kom jeg til å tenke på et dikt av Hans Børli, som jeg synes er veldig fint, så i dag avslutter jeg med det:

Livet - Mitt liv er så fattig, sier du en fortrolig stund hos en venn - Mitt liv er så vanskelig. Mitt liv er ditt, mitt liv er datt. Men sannelig jeg sier deg: Du burde falle på kne  i ordløs takk  fordi du i det hele tatt kan si Mitt liv.                            (Hans Børli)

Den vanskelige og omveltende beskjeden

Så kom beskjeden som var vanskelig, uønsket, og som gjør at jeg må tenke fort. Veldig fort.

Jeg har alltid ønsket meg barn, men det har aldri blitt. For jeg har alltid tenkt at mitt barn - mine barn - skal ha to foreldre. Og en potensiell, trivelig og trygg barnefar har liksom aldri dukket opp. 

Så ble jeg 40 år, og tenkte at nå bør jeg vel sjekke hvordan det egentlig står til med denne fertiliteten. Man vet jo aldri om man kan få barn. Selv om det ser ut til at alle får barn, er det jo ikke gitt at det går. Så med 40 år i bagasjen og en særdeles singel tilværelse bestilte jeg tid for fertilitetsutredning. 

På Høvik traff jeg en utrolig varm og hyggelig gynekolog, Dr. Nahid Heydarpanah. Jeg tror adri jeg har møtt en varmere lege. Stor tommel opp. Hun gjorde det hun skulle gjøre, rekvirerte alle nødvendige tester, var  blid og positiv. "Alle tester kommer til å se bra ut, men du vil likevel ha dårlig tid. Du bør bli gravid innen 3-4 måneder" sa hun. What? 3-4 måneder....hvis alt ser bra ut. Det er jo nesten i morgen. Gisp! Tenkte jeg. Og det var før prøvesvarene kom.

Nå har de kommet. Det gikk ikke som forventet. Alt så ikke bra ut. Dessverre. 

Telefonen ringer: "Hei, det er Dr. Nahid. Nå har prøvesvarene dine kommet. Alle hormonprøver ser helt bra ut." PUH, så bra! , tenkte jeg, men der var jeg visst for kjapp, for Dr.Varmoggod trakk bare raskt pusten, før hun fortsatte: "...men AMH-en din er bare på 1." Å nei!

For bare få uker siden hadde jeg aldri hørt om AMH, eller lassevis av andre begreper som visstnok er daglitale blant barneløse ønskeforeldre. Nå vet hva det er. AMH (Anti-Müller Hormon) er et viktig hormon som produseres i eggstokkene, og enkelt sagt forteller AMH hvor mange egg som er igjen i eggstokkene. Når verdien er mellom 3 og 60 oppfattes kvinnen å være i fruktbar alder.

Min AMH er på 1. EN! Er det muuulig da? Svarte, salte, svingende banaer altså!

Det betyr (sier legene) at det er svært få egg igjen, men de eggene man måtte være heldig få tak i sannsynligvis vil ha akkurat like god kvalitet som alle andre egg har hatt. Skal man ha sjanse til å kunne sanke noen egg i kurven må man i gang med hormonbehandling og prøverør - nå. NÅ.

Ikke i til høsten. Ikke til sommeren. Nå. Så snart som mulig. Oh my! 

Plutselig var verden en annen. I løpet av en kort telefonsamtale var alt endret. Plutselig var det som var bare en tanke om at det jo ikke er sikkert alt ser bra ut blitt virkelighet. Og jeg har en zillion tanker. Hva gjør jeg nå? Hvordan går jeg frem? Kommer jeg til å ende som barnløs? Sorg! Er det å bli mor med donor en mulighet? Håp! Er det etisk forsvarlig? Kan det gå? Tvil. Hvordan skal jeg få råd? Kommer barnet mitt til å slite med sin egen identitetsutvikling? Vil jeg bli en god nok mor? Engstelse. Kan jeg kanskje få muligheten til å dele kjærlighet og hjerterom med et barn hvis jeg er rask og heldig? Nytt håp. Hvis jeg får barn, vil menn da fortsatt kunne bli interesserte i meg eller må jeg leve resten av livet alene? Undring.  .....og slik spinner tankene, rundt og rundt.

En zillion viktige spørsmål. Ingen gode svar.

Men jeg vet at jeg har et stort, ledig hjerte med mange rom. Og en ledig voksenhånd med plass for en barnehånd - livet ut. Jeg vet at jeg virkelig ønsker meg barn. Det finnes ingen tvil om det.

Nå vet jeg også at dersom jeg skal ha sjanse til å få barn må det bli på en annen måte enn jeg hadde sett for meg. En annen måte enn jeg hadde ønsket, både for barnet og meg selv. 

Men kanskje er også andre løsninger enn den perfekte gode nok?

En presentasjon av Ønskemamma

ØNSKEMAMMA ER:
40 år og veldig singel. 
Utadvendt - og litt sjenert. 
Snill og varm - men med egne meninger. 
Tankefull - og impulsiv. 
Stor og sterk - og liten og redd. 
Voksen nok til å vite hvem jeg er - og barnslig nok til å lage engler i snøen. 
Jobber som psykolog - og er veldig glad i å jobbe med mennesker.
Liker sommeren bedre enn vinteren - mye bedre! 
Drømmer om et kjøkkenbord med liv, prat og latter. Barnelatter og voksenlatter.