Ønskemamma starter blogg

Ønskemamma starter blogg
Ønskemamma. Ønskebarn. Ønskebilde.

fredag 28. februar 2014

Oooopsann! Artikkel på NrK.no

Å heisann! Jammenimeg ligger det ikke en artikkel på NrK sine nettsider også.
Om AMH, om feilene i resultatene av denne prøven for flere enn meg, og jammen er det litt om Ønskemamma. Meg altså. Gubban dalius hamalius og heilage, saftige banankake. Sånn - det oppsummerte vel dagens følelser.

Vil du lese den? Da finner du den her:

http://www.nrk.no/livsstil/forsvarer-omstridt-hormonprove-1.11544275



tirsdag 25. februar 2014

Ønskemamma er i Stockholm

I dag og i morgen er Ønskemamma - eller jeg da - i Stockholm.



Her skal jeg møte det jeg mener er en av verdens beste psykologer,  Patricia Coughlin. Tenk å få lære av en av verdens beste! Føler meg privilegert.

Patricia Coughlin driver en form for intensiv korttidsterapi, som jeg har gått en treårig videreutdanning for å forsøke å lære meg. Jeg er enda nybegynner, men opplever at metoden gir mening og effekt. Hvis jeg en dag blir 10 % så dyktig som Patricia som psykolog ville jeg være godt fornøyd.



De neste dagene skal jeg suge til meg det jeg kan av kunnskap som en inntørket svamp.

Vil du lese mer om Patricia Coughlin? Da kan du gjøre det her:
http://patriciacoughlin.com

søndag 23. februar 2014

AMHvafornoe?

Yepp! Dette innlegget heter AMHvafornoe? Ganske enkelt fordi at rett før jul hadde jeg aldri hørt om AMH. Den viktige, og for meg dessverre helt ukjente, prøven.
Så hva er AMH?

AMH  står for Anti-Müller Hormon. Dette er et viktig hormon som produseres i kvinnens eggstokker. Enkelt sagt skal AMH fortelle hvor mange egg som er igjen i eggstokkene. AMH oppgis i dag i enheten pikomol per liter, eller pmol/l. Når verdien er mellom 3 og 60 oppfattes kvinnen å være i fruktbar alder. Jo høyere verdi, jo bedre. AMH måles ved å ta en blodprøve, som fryses ned og sendes Oslo Universitetssykehus.

En av de danske klinikkene, Trianglen, har denne tabellen på sine nettsider:


Her må vi altså se på kolonnen helt til venstre. Den stemmer helt med det gynekologen her i Norge fortsalte meg før prøven ble tatt. Prøvesvaret måtte minst være på over 3, og helst på over 5, for at det skulle ha noen hensikt å forsøke IVF/prøverørsbehandling sa hun. Var den over 3 sa hun at jeg måtte skynde meg, for i min alder kan AMH synke veldig raskt - på bare få måneder. Stress! Allerede før svaret kom ble det stress altså.

Så kom svaret. Min verdi var altså pmol/l = 1. EN! Jeeezes! Ganske enkelt en skikkelig dårlig verdi. En av de danske klinikkene ba meg ta en ny prøve. En annen dansk klinikk sa det ikke var noe poeng, fordi verdiene bare går nedover, og aldri oppover. Et brukt egg kommer jo aldri tilbake. Da hadde jeg allerede fått rekvisisjon til en ny test (her gjelder det jo å være rask) så jeg tok like godt en test til. Når resultatet på den kom for litt siden, fikk jeg følgende mail fra gynekologen:

"Nå må jeg med glede si at du har normal AMH og du kan trolig bli gravid med det ved IVF-behandling. Din AMH er på 5, så det er fint!"
O lykke! Eller vent....O forvirring! For prøven tatt bare et par uker tidligere viste jo 1. Det skulle bety at toget var gått. Neste prøve viste 5. Det betyr bare en ting - en av prøvene (eller til og med begge) er feil.

Helsefaglig utdannet som jeg er, ringte jeg straks til den avdelingen som hadde analysert prøvene. Det har nemlig vært noe galt med analysene av AMH tidligere i 2013. Den saken har nettopp vært omtalt i nyhetene.
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10129457

På telefonen svarte de at det ikke lengre var analysefeil når mine prøver ble analysert, og at verdiene jeg hadde fått dermed var riktige. Jaha? Da spurte jeg hvilken av de to verdiene jeg skulle anse som riktig. Svaret? "1 og 5 er jo samme verdi, så det spiller ingen rolle", sa damen i røret. Flere ganger.

Nei. En og fem er ikke samme verdi. Det er jo ikke det. En og fem var ikke det samme da jeg lærte å telle som barn, og det er definitivt ikke det samme i denne sammenhengen. Det er vesensforskjell på de to verdiene, så det svaret var jeg ganske enkelt ikke forøyd med. Men det var det eneste svaret jeg fikk. Så da er det egentlig bare å leve i forvirring. Eller...det er faktisk noe mer man kan gjøre. Man kan nemlig telle eggposer - såkalte antrale folikler (utrolig mange rare ord jeg lærer for tida). Det har jeg gjort. Resulatet av den skanningen skal jeg skrive om litt senere. Følg med...!

I dag skal jeg nøye meg med å sende oppfordringen fra gyneklogen jeg gikk til videre: Hvis du er kvinne, over 34 år og ikke har barn enda bør du måle din AMH. Ikke neste år, men nå. Sånn kan du slippe å få den samme overraskelsen som jeg fikk.


onsdag 19. februar 2014

For en vakker idé!

Jeg er heldig å ha kontakt med flere ønskemammaer på nett. Det er uvurderlig å ha noen i samme situasjon å spørre til råds, dele med og hente støtte hos i en prosess som dette. En av dem har kommet over dette på det store internettet. For en fantastisk vakker idé!
En lettrørt sjel som meg blir jo tårevåt bare ved tanken. Skulle jeg være så heldig å få barn MÅ jeg jo gjøre dette, jeg som er så glad i å skrive fra hjertet.



Dette må jo være en utrolig flott gave til en ung voksen - fra mamma, pappa eller en annen omsorgsperson. En gave som varer livet ut, og som strekker seg langt ut over det man kan kjøpe for penger. Og du......du kan jo starte selv om barnet ditt ikke er nyfødt.

Hva ville du skrevet til ditt eget barn?

søndag 16. februar 2014

Fine ord om selvtilgivelse

Det er så utrolig mange tanker i en prosess som denne. Noen av dem handler om selvbebreidelse. Om all tiden - alt livet - som har gått forbi uten at det ble helt som jeg håpet på. Hva burde jeg gjort annerledes? Hva burde jeg ikke ha brukt tid på? Hvorfor fikk jeg ikke barn en gang i 26-30 års alder, som jeg tenker hadde vært det beste? Hvorfor tok jeg de valgene jeg gjorde?

Det er lett å beskylde seg selv kjenner jeg. Blir sint på seg selv. Bebreide seg selv.

I selvbereidelsens tegn er det lett å glemme at det vi tenker i dag - det tenker vi ut fra den personen vi er i dag, og ikke som den vi en gang var. Jeg var jo en annen utgave av meg selv da jeg var 25 år enn den jeg er i dag, som 40-åring. Same - but different. Jeg tok de valgene jeg tok ut fra den jeg var da. Gjorde det beste jeg kunne ut fra det livet jeg hadde levd - den historien jeg hadde med meg. Sannheten er at det var ikke verdens enkleste historie. Det er det greit å huske på når jeg skal evaluere egne valg i ettertid.

Jeg tror de fleste av oss gjør det beste vi kan, med den vi er - akkurat nå. Og at vi dermed også gjorde det med den vi var - den gang da. Når vi ser oss tilbake er det lett å glemme at vi var en annen utgave av oss selv tidligere. Ikke nødvendigvis dårligere eller bedre, bare annerledes. Det skal jeg prøve å huske på nå, når jeg blir lei meg for at livet ikke ble helt sånn som jeg hadde ønsket meg, og jeg bebreider meg selv for at jeg ikke har tatt andre og klokere valg. For selvbebreidelse er lite konstruktivt.

Jeg kom over denne teksten, som jeg synes er fin. Hva synes dere?


tirsdag 11. februar 2014

Radioklar onsdag 12.februar (...å Guri malla!)

Da er jeg jammen radioklar. Eller.....host....kremt....om jeg er så klar vet jeg ikke, men i dag kom i alle fall denne meldingen fra reporter Ida Jevne i Norgesglasset på NrK P1:



"Hei Tina, endelig er det tid!
I morra har vi sending mellom 12:05 og 13:30 (kortere sendetid på grunn av sport), men de to sakene (én med deg og én om AMH (der du såvidt er med)) skal gå i morgen.
Hvordan går det med deg? Har du bestemt hva du gjør? Tar du opp lån?"

Så da blir det jammenimeg radio i morgen - klar eller ikke. Guri malla altså!
....og hvordan det går? Fort. Skikkelig fort! En zillion tanker. Masse følelser.

Hva jeg gjør?
Jeg drar nok til Maigaard i Århus. Klinikken som så langt har gitt meg den beste magefølelsen, og de beste svarene. Så det er sannsynlig at turen går til Århus.
Når det er økonomisk mulig.

Om jeg tar opp lån?
Jo, jeg må jo ta opp lån. Massevis av lån. Ingen ønskestart, men sånn er det dessverre. Det er det skummelt å tenke på.

Men i morgen skal jeg ikke tenke på det, for i morgen er det jammenimeg radiointervju på Norgesglasset. Skummelt, men det må gå bra. Heldigvis er det en veldig hyggelig Ida Jevne som intervjuer. Der hjelper litt. Så er du hjemme i morgen - snurr radio!



mandag 3. februar 2014

Om å blåse i skammen - en Ønskemammakonto

Det siste døgnet har noen spurt meg om de får lov til å bidra til prosjekt Ønskebarn. Sagt at de veldig gjerne vil være den som bidrar med den første hundrelappen. Meldinger jeg har mottatt med en blanding av undring, skam og stor takknemlighet. Jeg måtte gå et døgn i tenkeboksen. Kan jeg si ja til det? Jeg er liksom ikke hun som ber om hjelp.

Et døgn senere tenker jeg - som en klok mann sa til meg - at jeg bør blåse en lang marsj (eller i de minste en aldri så liten trudelutt) i skammen, og si ja takk. Ja takk, og tusen takk. For jeg har dårlig tid, og kanskje ikke så mye mer enn egen stolthet å tape. Det tenker jeg at jeg kan tåle. Jeg har tålt verre ting i livet. Lån til prosjekt ønskebarn vil jeg jo måtte ta opp uansett, men det er klart det hadde vært fantastisk hvis det kunne bli et litt mindre lån. Så her kommer min antiskamtrudelutt:

I dag har jeg dermed opprettet Ønskemammas sparekonto. Ny og ubrukt.
Den har kontonummer 1206.81.79201. Og enn så lenge en saldo på kr 0,00.
Første bidrag inn kommer straks inn - fra meg selv - håper jeg. Må forsøke å jobbe litt ekstra fremover, hvis jeg skal ha snev av håp om å få dette til.

Har jeg forresten husket å fortelle dere at jeg har valgt klinikk? Yes, det har jeg gjort! Det blir Maigaard i Århus. Jeg snakket med dem på telefonen igjen senest i kveld, og jeg har faktisk samtidig bestilt oppstartstime til gynekolog i Oslo. Oh my! Det kiler i magen.
Håper kilingen etter hvert byttes ut med små spark fra en bitteliten barnefot. 
Hvorfor det ble nettopp Maigaard, ja det skal jeg skrive om en annen dag.
....og på onsdag 5.februar kan du høre en fertilitetsekspert og meg snakke om både AMH, donorbarn og det å plutselig ha kjempedårlig tid i programmet "Norgesglasset" på NrK P1 radio om du vil. Det skal jeg fortelle om i morgen.







lørdag 1. februar 2014

Hva er egentlig prisen på et liv?

Så har det blitt helg, og jeg har ledige timer til å tenke. Det er ikke nødvendigvis bra. Jeg blir smågal av mine egne tanker. Sier psykologen. Jeg holder virkelig på å tenke meg i hjel! Noe av det jeg tenker veldig mye på nå er prisen på prøverørsbehandling - og dermed prisen på et liv.

Hva koster egentlig et liv? Og hva er et liv verdt? Liv - et lite menneskebarn - kan jo ikke måles i penger. Likevel er det penger dette står på akkurat nå. For klinikkene i Danmark sier jeg kan forsøke IVF, og at det er en mulighet for at vi kan lykkes - selv om det ikke er noen garanti. Men at da må jeg være rask. Veldig rask! Og dermed er det penger det først og fremst handler om. Akkurat nå.

Prøverørsbehandling, eller IVF som det kalles, er utrolig dyrt når man ikke er i et parforhold. Par i etablerte forhold får dekket tre IVF-forsøk i Norge. Det gjelder for både hetrofile par, og for gifte par av samme kjønn. Men ikke for single ønskemammaer som meg. Jeg må betale alt selv. Både klinikkene i Danmark, og norske damer med ønskebarn som jeg har snakket med, sier at jeg bør kjøpe en pakke på tre forsøk. En slik pakkeløsing har prisen for to forsøk. Det tredje forsøket er altså et "gratisforsøk". At man skal lykkes på første forsøk en er nok mye å håpe på. Derfor anbefaler alle å kjøpe en slik pakkeløsning. Det tror jeg er lurt. Men prisen på et liv, den er høy. Veldig høy!

For bare noen måneder siden ante jeg ingen ting om prisen på IVF. Nå vet jeg hva det koster. Og guri malla og salte, svarte bananer altså! FOR en pris. Siden det nå er dyrt å kjøpe danske kroner, blir dessverre prisen desto høyere også. Regnestykket er cirka som dette i norske kroner:
  • Tre IVF-forsøk med assisted hatching, kr 60 000
  • Donor til tre forsøk med separat forsendelse, kr 18 000
  • Medisiner, cirka 15 000 per forsøk, eller samlet, kr 45 000
  • I tillegg kommer utgifter til reise tur-retur Danmark, og 3 hotellnetter per forsøk.
  • Noen utgifter til gynekolog og legebesøk kan også tilkomme.
GISP! Gips, gisp, trippelgisp! Dersom det går på første forsøk blir prisen cirka 80 000 kroner. Lykkes man etter tre forsøk er prisen cirka 130 000 kroner. Det er mye penger. Mye penger, og ingen garantier. Veldig mye penger, men samtidig lite for et liv. Jeg tror nok alle som har barn ville si  at barnet deres er verdt med en hundre tusen kroner. Eller hva sier dere som allerede er foreldre? Man kan jo liksom ikke måle prisen på et liv på den måten. Samtidig er det nettopp det jeg må nå. Dessverre. For 130 000 kroner er penger jeg ikke har. Det har jeg ganske enkelt ikke. Derfor holder jeg på å tenke meg i hjel.

For hva gjør man da? Graver etter gull? Håper Norsk Tipping ringer (nei, de ringte ikke i kveld heller gitt). Ser etter regnbuern for å finne den berømte "pot of gold"? Sannheten er at jeg ganske enkelt ikke vet hvordan jeg skal løse denne utfordingern. Men jeg vet at jeg må. Fort! For jeg kan ikke la være.

Akkurat nå står det mellom 80 000 og 130 000 mellom meg og mulig barnegråt. Barnelatter. Babylukt. Søvnløse netter. Grensesetting. Et tårevått kinn. Barnebøker. En kilen barnemage. Pakking av barnehagesekken. Det å øve på å si R. Foreldremøter. Småbarnshverdag. Kan det egentlig måles i penger?

Nå må du spørre vennen dine om hjelp, sa en klok mann til meg nå i denne prosessen. Men jeg kan jo ikke det. Hadde jeg hatt tusen gode venner i et spleiselag med en 100-lapp på hver kunne jeg kanskje spurt, men ingen har vel tusen venner. Og ikke ville jeg spurt heller. Jeg har ikke for vane å spørre om hjelp. Det har jeg i grunn aldri hatt. Livet mitt har i stor grad bestått av å klare ting selv. Alene. Det må jeg også denne gangen.

Så nå tenker jeg så det knaker. Jeg får ha en stor spade klar i tilfellet jeg ser enden av regnbuen - for da skal det graves etter gul. Og det litt brennkvikt!
Er det noen som har sett den?