Årets mest spennende julepost

Julepost har ankommet. Årets desidert mest spennende julebrev.
Fra Danmark. Weeee!

O jul med din spenning altså!
I brevet står den nye behandlingsplanen for Ønskemamma, som jeg må skrive over i mitt eget litt mer strukturerte skjema fra forrige runde etter hvert. Det skal, hvis alt går bra på neste gynekologiske undersøkelse, være oppstart av medisiner den 7.desember. Allerede fra neste søndag skal Synarela sprayes inn i nesa tre ganger i døgnet, og nok en falsk overgangsalder skal startes. Det er neimen ikke lenge tid!

Så nå gjelder det å kaste seg rundt og få tak i alle medisinene. Trenger jo dessverre absolutt alt en gang til. Setter faktisk kursen mot min kjære tremenning og hennes familie, bestående av to store og to litt mindre, på Jeløya allerede i kveld.
Og så så setter vi sammen kursen videre mot Svinesund i morgen.

Det er noen tusenlapper å spare på å handle noen av medisinene i Sverige, selv med reiseutgifter trukket fra. Monstersprøyten Elonva koster f.eks 4417 kroner i Sverige. Svenske kroner altså. Det tilsvarer cirka 4310 norske. Kjøper jeg samme medisin på apoteket her i Norge må jeg betale 6462 kroner. For en eneste sprøyte. Spinnville priser! Det betyr 2150 kroner spart på å ta turen over grensa, så akkurat den sprøyten der er hovedårsaken til å dra til Sverige. I tillegg er det litt å spare på sprøytene Gonal-F, som jeg må ha minst fire stykker av. Det er ikke på langt nær like mye å spare på dem, men hver eneste krone teller akkurat nå. Så i morgen går turen hit:

Hadde det enda vært akkurat like mange mennesker som på bildet på shopping i morgen....altså cirka et eneste et. Vi må nok regne med horder av handlegale, førjulsstressede nordmenn på Svinesund i morgen, men Ønskemamma ruster seg med mot i brystet, stål i ben og armer og er klar.

Ut over medisiner blir det særdeles lite harryhandling på Ønskemamma. Det har jeg ganske enkelt ikke råd til. Så kjøtt, ost og andre godsaker skal svenskene få beholde selv, men et par brett med Ramlösa blir det nok. For det er så innmari godt, og så inneholder det mye mindre salt enn Farris.

Så i morgen blir jeg nok en av dem som drar hjem fra Sverige med den rareste handlekurven. En kjølebag med medisiner, og to brett med Ramlösa. Og en stor pose reddiker hvis jeg finner det. Punktum. Da tar i alle fall ikke handelen all verdens med tid. Så får jeg se om jeg får laget meg en ny behandlingsplan i morgen kveld.

I følge planen blir egguttaket cirka 2.januar. Det skaper litt logistikktrøbbel.
Det går en båt til Hirtshals på kvelden 1.januar. Den er fremme i Hirtshals 20:30.
Da må jeg kjøre alene nedover i mørket og på glatte veier, og er ikke i Århus før ca klokka 23. Så skal jeg finne frem til hvor enn jeg skal bo, flytte inn, og være klar for Maigaard morgenen etter. Det er et lite fristende stress.

Alternativet er å ta morgenbåten nedover 31.desember. Den er fremme klokka 12, og gir mye bedre kjøre- og leteforhold. Det hadde vært bra, men tar jeg den båten må jeg jo feire nyttår i Århus. Helt alene. Det er heller ikke særlig fristende. Hmmmmm, what to do?

Tenk, bare en uke igjen til det etter planen skal starte på nytt.
Mot og motløshet. Glede og tristhet. Spenning og engstelse.

Men først må jeg på undersøkelse hos gynekolog Huseby fredag 5.desember. Da kan forsøket bli avbrutt. Det kan f.eks skje hvis det ikke er mange nok antrale folikler, hvis det ligger cyster i veien eller hvis det er noe annet galt etter den uønskede aborten. Ønskemamma krysser fingre og håper på det beste.

Men først: Sverige! God helg alle sammen.

Venter på den konvolutten!

Heisann!

Så var altså ryktene sanne. Ryktene fra tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett altså.

De hadde rett - tante Rød har vært her. 

Hun kom i rasende fart på segwayen sin sist søndag, og har nå reist videre.

Så da var det ikke

Det snør, det snør

Tiddelibom

....men mer....

Det blør, det blør

Tiddelibrak.

Just part of the process I guess. Sånn på nynorsk altså.

Nå som tante Rød har reist venter Ønskemamma utålmodig på den konvolutten - konvolutten fra Maigaard med ny behandlingsplan. Der det står når jeg skal starte opp med nye medisiner, og når turen etter planen skal gå tilbake til Danmark. Vet at den er sendt fra Danmark. Løper som en ivrig, logrende hund til postkassa hver dag etter jobb. Men enn så lenge bare regninger. Og et par pakker med nye kosstilskudd fra iHerb. 

Mens jeg venter vandrer jeg i ring. 

Og ser på mulige boalternativer i Århus.  

Kanskje finner jeg en medprøver å reise sammen med, sånn hvis det skulle klaffe at noen skal til Århus samtidig som meg? Det hadde vært veldig hyggelig. Alt er liksom straks mye enklere når man er to synes jeg. Noen å skravle med, være spent med - og vandre litt i koselige Århus med. 

Gi meg et pip her eller på onskemamma@gmail.com hvis du skal til Århus første uke i januar, og har lyst til å dele på boutgifter. Tror Ønskemamma har et superalternativ på hånden i tilfellet - hvis jeg sier fra innen et par dager. 

Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett

Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett møtes.
De har noe å snakke om! De stikker hodene sammen - hvisker og tisker.
Onkel Blå er forresten også der.

Har du hørt det? sier tante Grønn.
Hva da? Sier tante Brun.
Har det skjedd noe? sier tante Fiolett.

Næmmen guuuuuri, har dere virkelig ikke høøørt det fortsetter tante Grønn.
Komplementærtanta mi har endelig fortstått det!
Komplementær? sier tante Brun. Hæ? Hva mener du?
Aha! Sier tante Fiolett. Komplementært til grønt er jo rødt.
Dette må altså handle om tante Rød.

Nettopp! sier tante Grønn. Nettopp! Tante Rød har endelig skjønt det.
Hun har kommet seg av segwayen, ut av nissedrakta og befinner seg endelig på rett adresse.
Det var jammen gode nyheter! sier tante Brun. Det får man si - virkelig gode nyheter.

Ja, virkelig gode nyheter. Det enes de tre tantene om.
De vinker farvel til onkel Blå, og retter på kysene.
Og så vandrer de fornøyde videre gjennom dagen.

Norgesglass og en etterlysning

Heisann!
Så var det blitt lørdag. I går ble radioklipp nummer seks i rekken av småprat rundt dette valget sendt i programmet Norgesglasset på NRK P1.

Ja, ikke akkurat et sånt Norgesglass da, men var ikke disse kjempefine?
Kreative og morsomme lamper.

Hvis du vil høre det lille radioklippet, ligger det her en liten stund:
http://radio.nrk.no/serie/norgesglasset#t=15m6s

Det har vært mange hyggelige tilbakemeldinger. Tusen takk for det. Tematikken i radioklippet virker å være noe en del andre ønskemammaer kjenner seg igjen i.

Ellers er det på tide å sende ut en etterlysning. Vurderer å leie inn privatetterforsker, men hører med dere først:  Har noen sett Grusomme tate Rød?

På mandag er det fem uker siden aborten, og jeg synes det er på høy tid at tanta finner veien tilbake i heimen. Men hun er intet sted å finne. Ønskemamma har lett over alt.
I skuffer og skap. Ute og inne. Jeg har en mistanke....

Mistenker nemlig at Grusomme tante Rød har kledd seg ut som julenisse, og freser rundt i nissedrakt på sin nyanskaffede segway - segwayen selvsagt for tiden forkledd som Rudolf reinsdyr. På den måten, kledd i blodrød nissedrakt, tror hun nok at hun kan gjemme seg frem til over jul. Kanskje helt til påske.

Å vente i ukesvis har Ønskemamma ikke tid til. For ikke å snakke om tålmodighet.
Den halvgreske genetikken slår inn, og det er nesten tomt i tuben med tålmodighetskrem.

Så skulle noen av dere ha sett Grusomme, med svært så ønskede, tante Rød et eller annet sted så er det fint om dere legger henne i en konvolutt, setter på et frimerke og sender henne i min retning. Da ville jeg blitt glad altså  :o)

En ærlig prat om livet

Heisann!
Torsdag kveld. En novemberkveld. Det er sen høst, bekmørkt fra tidlig ettermiddag og øsende regn utenfor vinduet. Ønskemamma liker (virkelig!) ikke mørketida, men velger å være takknemlig for at nedbøren enn så lenge kommer ferdig måkt.

I går ettermiddag hadde jeg et hyggelig møte, med Lise Borchgrevink fra NrK.
Vi skulle egentlig møtes i Viegelandparken, der det bugner av barn, kvinner og familier hugget i stein. Fantastiske skulpturer, som sikkert ville vært fine drivere i samtalen om det som har vært og det som kanskje skal komme.

Så var det så innmari kaldt synes halvgreske Ønskemamma. Det synes i grunn Ønskemamma om alle temperaturer under 15 varmegrader, så da ble det et møte innendørs i stedet. På lille Tokyo Sushi i Kirkeveien.  Der fikk vi servert vakker og velsmakende sashimi. Deilig! Det beste Ønskemamma vet faktisk. Ikke hver dag man spiser laks som er sirlig formet som en rose. Hverdagslykke på en tallerken.

Mens maten ble fortært og praten gikk sto NrK sin opptaker hele tiden på.
Det ble en lang prat, om alt fra sushi til graviditet, abort, Danmarksturer, donorbarn, singelliv, håp, tro, tvil, åpenhet og ensomhet.

Og så snakket vi litt om det å snakke. Altså om det å snakke om, og å være ærlig på de vanskelige temaene. Om å ikke glatte over det som er krøllete. For det synes jeg er viktig. Å kunne snakke om alt er sentralt. Ikke alltid selvsagt, men når det passer, er viktig og riktig vil jeg kunne snakke om alt. Og det synes jeg egentlig ikke er så veldig vanskelig. Selv med vanskelige temaer. Det er vel kanskje derfor jeg valgte å bli psykolog.

Jeg tror kanskje at flotte reporter Lise ikke var så vant til at det ble snakket så åpent om ensomhet. Men det er innmari ensomt å leve på denne måten - i alle fall for meg. Jeg vil ikke være en komét som svever alene gjennom livet. Det passer bare ikke for meg. Jeg skulle vært del av en høylytt, vital, gresk storfamilie. Genetisk skulle jeg absolutt vært det mener jeg. En familie der det var liv, latter, krangling, lekselesing, middag og brettspill rundt og på kjøkkenbordet.

Men så er det ikke sånn. Det er nesten stikk motsatt. Ønskemamma er alene om det meste i livet. Og ofte ensom. Og det trives jeg ikke med. Ingen trives vel med ensomhet. Alenetid ja - det kan være veldig deilig. En nødvendighet synes jeg. Men det er stor forskjell på alene og ensom. Ensomhet er tungt. Det tenker jeg at det helt greit å si.
Ikke så innmari vanskelig heller. For det er jo mye vanskeligere å leve det som er vanskelig enn å snakke om det. Sånn er det i alle fall for Ønskemamma.

Akkurat når dette lille klippet sendes på radio - eller hva de velger å ta med fra en lang (og litt sashimismattende) samtale - vet jeg ikke, men jeg tror det blir i morgen.
Fredag 14.11.2014, en gang mellom klokken 12 og 14. I programmet Norgesglasset på NrK P1. Da tror jeg det sendes, men det får jeg ikke vite sikkert før fredag morgen. Dette blir det sjette klippet i rekken. Hvis du ikke fikk med deg klippet som gikk sist, så kan du høre det her om du vil. Det er to klipp i den lenken:

http://radio.nrk.no/serie/norgesglasset/DMPA01018214/12-09-2014

Ha det bra så lenge!
Også høres vi kanskje i morgen også - sånn hvis du velger å slå på radioen.   :o)

PS: Skulle du se Grusomme Tante Rød, er det fint om du sender henne i min retning.

Det er farsdag

Søndag 9.november. Det er farsdag.
En fin dag for mange fedre, og barn av fedre - både små barn og voksne barn.

Facebook flommer over av hyllester til gode, nære, varme og aktive fedre. Det er fint.
Og sårt. Det gir mange tanker om det å ha eller ikke ha en far i livet. Og dermed om det at mitt ønskebarn ikke ville hatt en biologisk far i hverdagen.

Ønskemamma har vokst opp uten en far. Det er i seg selv ingen krise tenker jeg.
Verre enn å ikke ha en far i hverdagen er det nok om far aktivt velger en bort.
Sånn har det vært for meg. Sånn er det fortsatt.

Selv om jeg har blitt voksen har jeg ikke vent meg til at faren min valgte meg bort.
Blir ikke vant til at han ikke er snill mot meg. Hjernen min kan bare ikke forstå hvordan man kan velge bort et av de tre barna man har, og late som dette ene barnet ikke finnes. Hvor mye jeg vrir og vender på den hjernen forstår jeg det bare ikke, og følelsen av å være valgt bort...den tror jeg aldri går over. 💔

Så er det sånn det er. Det er ingen farsdag å feire, og det må jeg leve med. Det har alltid vært sånn, og det er ikke noe jeg gråter over særlig ofte lengre, men det er klart det har vært vanskelig. Og at det fortsatt tidvis er det. Det har utvilsomt ødelagt mye.
Det er noe naturstridig i at foreldre velger bort sitt eget avkom.

I valget om å forsøke å få barn via donor i Danmark får selvsagt Ønskemamma ekstra mange tanker på farsdagen. For hvis dette skulle lykkes, får heller ikke mitt barn noen farsdag å feire. Man kan leve godt uten akkurat fasrsdagen selvsagt. Men å markere farsdagen henger jo sammen med at man har en far i livet.

Lykkes dette får ikke barnet mitt noen far i livet. I alle fall ikke den biologiske.
For barnets biologiske far vil være en donor, som barnet ikke kan få vite hvem er før barnet fyller 18 år. Det er et stort valg å ta for et barn. En ungdom. En ung voksen.
Et etisk vanskelig valg, og på mange måter et ugreit valg synes jeg.

Selv om jeg fortsatt håper prinsen dukker opp (hest er ikke et krav), og at singellivet ikke blir evig, så ville jo ikke en kjæreste blir ønskebarnets biologiske far. En sosial far kanskje. Det kunne være veldig fint, men samtidig annerledes.

Den historien jeg selv har tror jeg gjør dette valget ekstra vanskelig. Samtidig tenker jeg at det kan bli bra. For hvis jeg er så heldig å få et barn har ikke faren valgt barnet fra sitt liv. Donor har derimot valgt barnet til. Det vil finnes en donor som ønsker at barnet skal bli født. Det tenker jeg er en vesensforskell.

Også ville jo ønskebarnet ha en Ønskemamma som elsker det herfra og til evigheten.
Og hele veien tilbake igjen.

Midt i dette vanskelige valget, der jeg aldri vil komme fra at mye er ugreit og etisk krøllete, har jeg landet trygt på at jeg tror det er bedre å ha et liv uten en biologisk far enn å ikke ha et liv. At det er beste ikke skal bli det godes fiende. At det at det beste (i denne sammenheng kjernefamilien) ikke finnes, betyr ikke at mitt barn ikke kan få et godt liv.
Det har jeg landet på, og det valget føler jeg at jeg står trygt i.

Skulle et ønskebarn komme til verden, vil jeg likevel tenke på dette - kanskje hver dag.
Og kanskje særlig på farsdagen.
Til dere gode, aktive, sprø, rare, strenge og snille  fedre - dere er viktige.
Gratulerer med farsdagen!

Ullevål, Maigaard og nye hverdager

Heisann!
Så har det jammen gått en hel uke til. Tenk det! Håper du har en fin helg - her eller der.
Hos Ønskemamma har hverdagen har sakte vendt tilbake, med jobb, pasienter, forelsninger, møter, nytt datasystem, hastverk, kjøring i mørket, nistepakker og alt hverdager fører med seg. Med unntak av kulda,  mørket og alt kløneriet med nytt datasystem liker jeg i grunn hverdager.

På mandag var Ønskemamma på Ullevål, for den siste kontrollen etter den uønskede aborten to uker tidligere. Der sa de at alt så bra ut, så da håper jeg at det stemmer. Nå skal det bare tas en siste kontroll av graviditetshormonet hCG via en enkel blodprøve. Det skal synke til under 5 når alt er ok. Nå lå det på 41, så det har virkelig stupt nedover.
Det er bra, når det først gikk galt.

Tirsdag snakket jeg med overlege John Kirk ved Maiggard. Det ble en halvtimes samtale, der vi gikk gjennom alle de 12 spørsmålene Ønskemamma hadde sendt Maigaard på mail. Det lønner seg å være vel forberedt dersom man ønsker seg gode svar.
Det ønsket jeg meg, og det fikk jeg.

Samtalen ble fin synes jeg. Oppleve at jeg ble tatt på alvor og fikk gode svar. Der gode svar finnes altså. For det viktigste svaret får jeg jo aldri, nemlig svaret på hva som gikk galt. Men jeg fikk en del svar rundt hva de tenker om veien videre nå. De tenker seg nøyaktig samme medisinregime som sist. Det tenkte jeg kanskje at de ville endre litt, ettersom bare 3 av 12 antrale folikler vokste seg store nok til eggutaket ved forrige forsøk. Så  jeg tenkte kanskje de ville øke sprøytene med Gonal-F fra 300 enheter per dag til 375 eller 450 enheter.

Det ville Kirk ikke, men hadde en god begrunnelse. Han tenkte som meg, og som en annen fertilitetslege jeg har snakket med, at en økning nok kunne gi 1-2 egg mer. Men mer enn 300 enheter Gonal-F per dag kan visst også gjøre eggkvaliteten dårligere, og gi festeproblematikk - altså gjøre det vanskeligere for et befruktet embryo å feste seg i livmoren. Det hjelper jo lite med 1-2 egg ekstra hvis kvaliteten er dårlig og det ikke kan feste seg sa han, og den argumentasjonen var jo enkel å forstå. Så da blir det helt likt som sist altså. Det gode med det er jo at jeg vet hvordan det er, og hva jeg skal gjøre. Det er fint.

Maigaard anbefaler å starte ut fra neste syklus, fordi det er økt forekomst av nye graviditeter rett etter aborter. Sånn vet de at det er, selv om de ikke vet hvorfor det er sånn. Når det er sånn må jeg bare prøve å få til det.
Ellers kommer jeg alltid til å tenke "Hva om...?"

Så nå føler jeg meg som er fjortis. For første gang i livet tripper jeg litt sånn spent rundt og venter på neste menstruasjon, slik at jeg kan få ny behandlingsplan fra Maigaard. Det kan bli lenge å vente, eller det kan gå fort.  Ullevål sa at ny menstruasjon vanligvis kommer 3-8 uker etter en abort, mens Maigaard anslår 4-6 uker. På mandag som kommer har det gått tre uker. Jeg håper det går fire uker, og ikke åtte før Grusomme tante Rød ankommer stasjonen. Men tiden får jeg jo ikke gjort noe med. Det blir som det blir.

For en gangs skyld skal jeg henge opp et velkomstskilt, for verdens verste tante.
Akkurat nå er hun hjertligst velkommen. Stig på, stig på, du Grusomme tante Rød.