Ferien går mot slutten - venter det brev?

Hei fra sola, på den fineste øya!
Dagene har tikket av sted her nede på vakreste Rhodos, og snart er ferien over.
Nå har det faktisk vært tre fulle arbeidsdager disse to ukene også, for uke to kom veilederen min flygende. Så da har vi brukt mange timer på jobb, men i disse omgivelsene føles veiledning mye mindre som jobb enn det gjør hjemme.
Balkongjobbing og walk and talk langs stranda kan anbefales på det aller varmeste!

Denne andre uka er vi bosatt i landsbyen Afandou. Vi bor rett ved havet, på flotte Afandou Bay Hotel. Litt (mye) flottere enn jeg er vant til å bo her nede. Det kan også anbefales på det aller varmeste hvis du ønsker deg stille og rolige dager i vakre omgivelser. Det er bare litt over 30 rom her, og det roligste hotellet jeg noen gang har bodd på. Omgivelsene gir virkelig sjelefred. Her bor vi, med havet rett i bakgrunnen. Avstand til strand - 20 meter. Yes!

Dette bildet har jeg tatt selv, her ved stranden. Vi bor ganske enkelt rett over gata fra en tre kilometer lang strand med glassklart vann. En strand der det er helt mulig å finne et sted for seg selv om man vil. Det synes jeg er veldig fint.

Deilig, er det ikke?

Kan ikke si det frister veldig å sette kursen mot Norge igjen, men alt har en ende - også ferier. Er veldig spent på om det ligger et brev fra Diakonhjemmet sykehus i postkassa når jeg kommer hjem. Håper det ligger et brev der hvor det står at ingen av IVF-medisinene er skadelige for meg med den genmutasjonen jeg har. Fingers crossed!

En hel dag igjen her på øya i mitt hjerte. I morgen formiddag er det farvel for denne gang Rhodos. Og på gjensyn. Kommer til å savne denne øya, som med rette kalles Solens øy. Øya der den største delen av hjertet mitt bor. Å dra hit føles som å dra på hytta. Selv om jeg ikke har noen hytte. Rhodos får være min hytte - det oppleves kjent og kjært å være her. Tenk om jeg kan introdusere Solens øy for et nytt, lite menneske neste høst....

Ønskemamma på gresk ønskegravidehandel

Heisann!
Livet her i Hellas er fortsatt deilig. Veldig deilig!
Denne andre og siste ferieuken har jeg fått besøk av tre nordboere, så det er veldig fint. Det er deilig å være alene, men ikke sånn kjempelenge om gangen. Så nå var jeg overvettes klar for selskap gitt.

Håper veldig på at dette er siste gang jeg er her som bare meg. At neste gang må det være sammen med et lite barn - i magen eller på armen. En liten pjokk som kanskje ville bli (i alle fall nesten) like glad i Hellas som jeg er.

Alt er jo helt i det blå og det uvisse i forhold til om det blir barn for Ønskemamma, men i det minste må jeg jo planlegge for at det skal gå bra. For at det skal bli. Så det gjør jeg. Derfor har jeg vært på medikamenthandel her nede i Hellas. Det er jo et lass - et kjempelass - av medikamenter på listen jeg har fått fra Maigaard fertilitetsklinikk.
Mange av medikamentene er kjempedyre.

Så da sjekket jeg med Maigaard om det var noe jeg kunne kjøpe når jeg først er i Hellas. Det var det. Etter egginnsett må jeg gå på et medikament som inneholder progeseteron. Det skal hjelpe til å holde på egget. Det må man gå på i alle fall i 14 dager, frem til testdag. Hvis man tester positivt er det ønskelig å fortsette med det medikamentet (og muligens et til tror jeg) frem til uke 12 av graviditeten. Det gjør man i Hellas.
Og noen ganger i Danmark/Norge.

Så er det sånn at det medikamentet er så dyrt i Norge, at klinikkene ofte sier at 14 dager er nok. I alle fall er de beskjeden jeg fikk fra Maigaard. Det koster 585 kroner for 14 dager i Norge tror jeg. For 10 uker ville det bli 11 700 kroner. Her i koster samme medikament (synonympreparat i Norge, men akkurat det samme som brukes flere andre steder) i underkant av 1000 kroner for 10 uker. Yepp! Mer enn ti tusen kroner mindre altså. Så da har jeg vært på apoteket, og handlet inn for 10 uker. Selvsagt etter avtale med, og bekreftelse fra, Maigaard. Må jo holde meg på den lovlige siden.

Tester jeg negativt trenger jeg jo bare to ukers forbruk, men den sjansen er det virkelig verdt å ta. Ti ukers forbruk ble 14 pakker med tabletter. Så da har jeg straks en del mindre plass i feriekofferten gitt. Det ble i grunn hele årets feriehandel. Litt annerledes enn alle andre ferieshoppinger jeg har bedrevet. Det er helt sikkert.

Sånn er det å være på ønskegravidestadiet :o)

Om prinser og prinsesser

Heisann!  
Jeg nyter langstrakte, solfylte dager her i Hellas. Ser meg rundt, og betrakter selvproklamerte adoniser i alt for liten hvit speedo, blide grekere i sorte dressbukser og hvite skjorter og veldreide ungjenter på høye heler de ikke kan gå på. Deilige feriedager og mange feriepyntede mennesker gir rom for tanker om prinser og prinsesser. 
Tanker som: Hva om.....? Hva da.....?

Altså, hvis prinsen på den hvite hesten skulle dukke opp nå, selv helt uten hest og krone, hva da? Ikke akkurat nå i Hellas altså, men sånn i månedene fremover. 
Hva om...hva da...? Selv om jeg står med begge beina midt i en kronglete, utfordrende, spennende og tidkrevende prosess som dette, så er jo et liv sammen med en annen voksenperson - en annen koselig og trygg voksenperson - uten tvil drømmen. Et vanlig A4-liv altså. Å si noe annet ville være blank løgn. Og jeg lyver i grunn ikke så mye, men pleier å være ganske ærlig og rett frem om det jeg tenker. 

Drømmen er familielivet. Det store, lille livet. Noen å dele hverdagene med - for det er jo hverdager det er flest av. Noen å snakke med, samles rundt kjøkkenbordet med, dra i svømmehallen med, på ferie, på foreldremøter, dans, håndballtrening eller kanskje på en grilltur ved sjøen. Ganske enkelt noen å dele livet med. Noen å skape minner sammen med. For singellivet er jo veldig oppskrytt synes jeg. Det glorifiseres (noe innihampeskauen) i serier som "Friends" og "Sex og singelliv", men i virkeligheten er det jo veldig annerledes. Selv synes jeg singellivet er ganske stusselig. 
Rettelse: veldig stusselig. 

Så hvis prinsen skulle dukke opp nå, midt i denne prosessen - hva skulle jeg tenke da? Og hva i all verden ville han tenke?

Ville han tenke at jeg bare likte ham fordi jeg jaktet på en barnefar? Det ville jeg forstå om han tenkte, selv om det ikke ville vært sånn. Jeg faller (dessverre) ikke for menn så enkelt. Hvis jeg først liker noen er det fordi jeg synes det er en fin person. En bra mann. Ikke fordi han er rik, berømt....eller i besittelse av svømmedyktige sædceller. 
Hvis jeg møtte noen nå - ville han være redd for å bli lurt til å bli far? Det vet jeg jo (igjen: dessvere) om kvinner som gjør. Jeg har møtt dem både på jobb og privat. Ville han bli redd og stikke halen mellom bena, som en skremt hundevalp, allerde før vi ble kjent? Eller ville han kanskje ganske enkelt tenke at jeg var spik, spenna gal?

Hvis jeg møtte en jeg virkelig likte nå, for den han var som person - hva da? 
Skal jeg tørre å bli kjent med noen nå? Tør noen å bli kjent med meg - sånn virkelig? 
På ekte, som barna sier. Det tenker jeg mye på. 

Før jul trodde jeg faktisk at jeg møtte ham. Litt uventet. Det var før jeg visste at jeg hadde så dårlig tid med tanke på barn. Da møtte jeg en innmari fin fyr. Han var lun, temepramentsfull, trivelig, pratsom, trygg... og mere til. Uten både krone og hvit hest riktignok, men en mann jeg virkelig likte. Og som sa han likte meg. En som sa han ikke ble skremt av barneplanene mine, selv om han ikke planla barn selv. Det syntes jeg var rart, men han sa veldig bestemt at han ikke ble skremt av det. At han hadde vært ute en vinternatt før. Hadde vi blitt bedre kjent ville det nok sannsynligvis fremdeles blitt et donorbarn, for barn skal man bare få hvis man virkelig vet at man ønsker seg det. 
Tenker jeg.

Så han var en som sa han ikke ble skremt. Som etter en tid, og noen treff, blant annet skrev: "Hvis du ikke forventer en prins ridende på en hvit hest og masse jordisk gods, så vil jeg gjerne være prinsen din...." Jeg svarte, som sant er, at jeg forventer på ingen måte ikke så mye jordisk gods - men trygghet og fine hverdager det drømmer jeg om. 
"Det tror jeg faktisk at jeg skulle kunne klare å gi deg, trygghet og bidrag til fine hverdager" sa han. Jeg tror jeg skulle kunnet bidra til å gi han det samme. Jeg har blitt gammel nok til å tenke at jeg er en ganske ok person. Jeg vet jeg er snill, klok og omsorgsfull, så fine hverdager tror jeg virkelig jeg skulle kunne bidra til å gi en annen. Og det er jo de tingene som er viktige - de små tingene. Eller altså: de store, små tingene. 

 

Og den lille (eller altså ganske kjempestore) prinsessen rødmet lett. Og glad.

Så forsvant han. Uten noen forklaring. Hvorfor kan jeg bare gjette. Jeg gjetter at han ble stressa og redd over prosjekt ønskebarn likevel. At han ble redd for å gå inn i noe han ikke ønsket - få et ansvar han ikke ville ha. Det gjetter jeg, men jeg vet det jo ikke. Kanskje fant han bare en annen. Mange menn dater jo mange kvinner samtidig. Mange kvinner gjør det samme. Eller kanskje gikk han bare lei. Jeg vet ganske enkelt ikke. 
Synd, for jeg likte ham - med eller uten palass. På ekte.

Det er ikke første gang jeg opplever at menn bare blir borte. Jeg tror på åpen kommunikasjon, men løper aldri etter noen. Spiller ikke spill. Leker ikke kostbar. Livet er for kort til det, og jeg er for gammel. Hvis jeg liker noen og vet det, da sier jeg det. 
Det gjorde jeg denne gangen. Hvis den andre ikke liker meg da, så er det jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det tenker jeg. Derfor løper jeg aldri etter noen. I følge Walt Disney burde jeg kanskje endre på den filosofien....

Den var ganske søt synes jeg. Og kanskje med viktig lærdom? Så er jeg nå en gang ikke skrudd sammen for å kapre noen sitt palass. Men dette er absolutt et tema jeg tenker veldig mye på for tida. Skal jeg tørre å bli kjent med noen nå - og vil noen tørre å bli kjent med meg? Jeg kjenner at jeg har blitt mer tilbakeholden enn jeg skulle ønske - at jeg oftere og oftere stiller til start med en forventning om at det ikke vil fungere, at jeg ikke vil bli likt - for den jeg er. 

Jeg passer ikke til å leve alene. Jeg har et hjerte med alt for mange tomme rom. 
Med god plass. Og to ledige hender, med plass til både en voksenhånd og en barnehånd. 
Det tenkte jeg på før jeg ruslet hjem fra havet i går, og lagde dette: 

Dette tror jeg må være en tematikk, eller problametikk om du vil, jeg deler med flere single, voksne og barnløse kvinner. Men som det kanskje ikke snakkes så mye om. 
Er det noen som kjenner seg igjen?

The thinking womans guide - om sorg og sol.

Heisann!
Jeg befinner meg fortsatt her ute, på tuppen av Rhodos. Med vind i håret, lyseblått badevann, sol på huden og bok i hånd er det neimen ikke mye å klage på. Deilig!
Temperaturen her nede nå er som en god, norsk sommer. Perfekt for ferielektyre.
Jeg har vært så heldig å arve tre bøker av en annen ønskemamma som jeg kjenner.
Hun har allerede fått to donorbarn, og syntes dermed ikke hun trengte bøkene mer.
Så sendte hun dem til meg. Fra Sverige. Kjempesnilt! Tusen takk Lena!

Så nå ligger jeg her og leser. Spennede!
Jeg valgte å ta med meg boka "Choosing Single Motherhood: The Thinking Woman's Guide" av Mikki Morrissette. Den er fra 2008, så det har jo skjedd litt i verden siden
den gang, men problemstillingene er likevel i stor grad de samme.

Boka har mange fine temaer - blant annet "Am I single-mother material?", "Grieving the childhood dream", "Will my community accept us?", "Confronting identity issues", "Dealing with the stress", "How are the kids turning out?" og mye mere til. 

Viktige problemstillinger. 

Kjenner at kapittelet "Grieving the childhood dream" foreløpig er  det som blir tøffest å forholde seg til. For det er mye sorg og brustne drømmer i en prosess som dette.
I alle fall for meg, så det kapittelet traff meg rett i hjertet. Her er et utdrag med sitat fra en annen 40 år gammel ønskemamma, amerikanske Judy. Det hun sier er som jeg kunne skrevet det selv:

"I'm becoming a single mother by default, not by choice. I am blessed to have the choice and all that crap, but it's been a big struggle. I want the total package. I'm afraid that if  I choose this path I'll never find the time to date. I don't like the fact that I won´t have someone going through the challenges and excitement of pregnancy with me. And I keep asking myself, "Who is going to want me?". 

If I'd come from a healthier family I wouldn't have had to spend the 35 first years of my life getting my act together. Once I got to a good place, I wondered where all the men in the good place were. And I was ticked off at the biology of it all. Men didn't want women who were approaching 40. They wanted women under the age of 34. I was automatically knocked out of the vision of any man who wanted biological children. It's a frustrating system."

Som om jeg skulle skrevet det selv - ingen ting langt til, intet trukket fra.

Akkurat så vanskelig og frustrerende er prosessen - for meg. Det var klokt av forfatteren å inkludere et helt kapittel om prosessens sorg. Når det gjelder akkurat hvor jeg leser denne boka, så er det langt mindre sorg i det. Ohlama! Er ikke dette et bra sted å lese en bok, da vet ikke jeg. Synes livet er ganske deilig akkurat i dag. Og i dag er jo alt vi har.

Boka skal være fundert på både foreliggende forskning og forfatterens egenerfaring med sine to donornbarn - og prosessen med å få dem. Undertittelen "The thinking womans guide" appelerte til meg kjente jeg, for det er jo så superoptikjempefantafenomenalistisk mye å tenke på i denne prosessen. Og jeg er en tenker. Det har jeg alltid vært - på godt og vondt. Kanskje har jeg fått enda noen nye tanker før ferien er over?

Hva tenker du om en prosess som dette?

Verdens beste julegave tatt i bruk

Aaaaaah! Fremme! Endelig fremme. Og endelig ferie. Ønskemammaferie.
Etter en natt som ville gitt meg russeknute i lua, altså en natt helt uten søvn, med flybuss klokka 04 og fly klokka 07 endte jeg på det beste stedet av alle. Rhodos!
Øya i mitt hjerte. Det stedet i verden hvor jeg føler meg aller mest hjemme.

På flyet til Rhodos i dag var det mange barn. Små og større, men mange små. Så da fikk jeg anledning til å observere hvordan det kan være å resie med små barn. Kjente at jeg skulle ønske det var meg, samtidig som det var deilig å ikke være mammaen til den utrøstelige lille jenta på kanskej 8-10 måneder som skrek og skrek. Mammaen så ganske svett ut selv. Heldigvis hadde hun en pappa som kunne veksle på trøstingen med henne. Det ville ikke jeg hatt i samme situsjon.

Ekteparet som satt ved siden av meg diskuterte når man kan begynne å reise med barn. Den ene synes ved tre års alder, og at det er for tidlig før det. Selv tenker jeg at det må være gull å reise bort noen uker i mammapermisjonen hvis det er mulig, på den tiden det er mørkt, kaldt og glatt i Norge. Da måtte det vært fint å ta med seg en liten pjokk til sol, lys og varme. Jeg tenker ikke at barn må være tre år før man kan ta dem med seg. Men...det er jo ingen reell problemstilling for meg per i dag. For nå er det ferie.

Denne ferien er åretes julegave. Til jul ønsket jeg meg nemlig gavekort fra Apollo.
Det fikk jeg av flere venninner. Litt herfra og litt derfra ble til denne turen.
Verdens beste julegave! For meg finnes ikke noe bedre sted på jorda enn dette.
I ettermiddag, etter at kofferten var pakket opp, har jeg vært helt på tuppen av øya - på den utstikkeren du ser her.

Elsker å være ytterst her ute - her hvor det ikke er satt opp solsenger eller parasoller. Hvor det er mindre folksomt enn bortover strendene på begge sider. Her er det bare varme å steiner ligge på, og sol og vind i håret. Henført godsukk!
....og sånn ser det ut her akkurat i dag, gjennom linsen på iPaden:

Folketomt sier du? Yepp. jeg var faktisk helt alene på odden i dag. Ikke så rart kanskje, for det er ganske kaldt her på en 18.mai. Det blåser en kald, sterk vind som gjør at dagen ikke var så egnet for strandliv. Men deilig er det likevel. Det er noe med det å være ved havet havet som gir en deilig ro. En ro jeg nesten bare finner akkurat her hvor jeg er nå.

Livet er ikke det verste man har!
Tror de to neste ukene blir veldig fine. Håper du får noen fine dager du også.

Gratulerer med dagen!

Hurra for 17.mai, og gratulerer med dagen!
Håper du får en super dag - hvor du enn er.

Selv har jeg startet dagen med jordbær, og nå pludrer jeg rundt, pakker feriekofferten (avreise i natt) og lurer på om det ventes på en liten pjokk neste 17.mai eller ikke.
Det håper jeg selvsagt!

17.mai er barnas dag.
Frihetens dag. Håpets dag. Barnas dag. Unektelig en kjip dag å være singel og barnløs på, med festkledde små og store mennesker over alt - mennesker som hører sammen.

Så i dag kan jeg bare lure på hvordan neste 17.mai vil fortone seg.....
Ha en superduper dag alle sammen!

Synes denne lille videosnutten passet på dagens 200-års jubileum. Det er et vakkert land vi bor i, og vi er virkelig utrolig heldige som har naturen og friheten.

I Sverige skjer det saker!

I dag har Eva Wendel Rosberg, lagmann i Malmø tingsrett (lagmann, pussig valg av ord for en kjønnsnøytral stilling...) overlevert forslaget om "Assisterad befruktning för ensamstående kvinnor" till justisminister Beatrice Ask.
Utredningsdokumentet kan du lese her om du vil. 

Blir forslaget vedtatt er det sannsynlig at enestående kvinner vil få rettigheten til assistert befruktning i Sverige fra 1.juli 2015. Så nå skjer det ting i Sverige!

På Sveriges radio har de hatt et 10 minutter langt innslag om akkurat dette i dag.
Et godt innslag, og spennende å høre synes jeg. Du finner det her om du vil høre.  

I innslaget fokuseres det blant annet på kvinners økte medisinske sikkerhet dersom de får rett til assistert befruktning i eget land. I tillegg fokuseres det på holdningene til donormødre og donorbarn, og man tenker seg at holdningene kanskje bedres dersom - eller når vil jeg gjerne si - dette blir lovlig.

I tillegg trekkes det frem forskning på hvordan det går med barn som er unnfanget ved hjelp av donor, og som har vokst opp med en enesteående mamma. Av de forskningsresultatene som finnes per i dag ser det ut til å gå veldig bra med disse barna. Det er det fint å tenke på.

Jeg sier som den svenske donormammaen som har stilt opp i intervjuet, som sier
"Tiden arbeider for oss - det er jeg overbevist om." Det er bare en ting til å si i dag:
Heia Sverige! Norge - følg med, følg etter! 

Heia Laura Bro! En kjent person velger åpenhet.

Da var vi snart midt i uka igjen. Jeg startet uka med å strekke ut armen, og få tatt flere nye blodprøver. NutrEval og flere inflammasjonstester. Jeg er spent på resultatene, men vet at jeg må vente på dem noen uker fordi analysene gjøres i USA. Jammen er det mye som skal gjøres. Alt som del av denne knotete og underlige prosessen.

Jeg vet om mange som er i samme prosess som meg. Akkurat nå. Eller som har vært der, eller som skal dit. Det er nok flere enn du tror - i alle fall er det langt flere enn jeg visste. Kvinner på min egen alder, som ønsker seg barn, tenker lange tanker, vurderer for og mot, håper og tviler, teller dager og planlegger turer til Danmark.

De fleste holder det hemmelig. Noen til de er synlig gravide, andre til de har fått barn, andre igjen hele livet. Det at barnet er et donorbarn forblir en hemmelighet for andre. Noen ganger også for barnet.

Å velge hemmelighold for barnet om at det er unnfanget ved hjelp av donor er uetisk.
Det mener jeg. Å velge hemmelighold av prosessen og valget for øvrig er veldig forståelig. For ved å velge åpenhet blir man konfrontert med at noen synes det å få donorbarn er et uetisk, dumt eller galt valg. Og at man i alle fall ikke burde snakke om valget. Selv om de fleste er positive og støttende er jo ikke alle det. Det er selvsagt ikke å forvente. Negative reaksjoner gjør at det ikke er rart at mange holder dette hemmelig. Samtidig er det synd at ikke flere tør velge åpenhet. Jeg tenker at hemmelighold ofte er knyttet til skam, og synes ikke det burde være nødvendig å skamme seg i denne prosessen. Det er jammen vanskelig nok som det er, om man ikke skal skamme seg også.

De av oss som tør å snakke om dette får mange henvendelser. Fra pressen. Selv har jeg sagt ja til å stille opp i to saker, og så langt nei til resten. Det å si ja til å stille opp i de to sakene krevde noen runder ekstra med tanker. Så sa jeg ja, nettopp fordi jeg tenker at dette ikke bør være noe å skamme seg over. Og kanskje gjør min åpenhet valget enkere for noen som kommer etter meg - eller som allerede er i samme prosess.

Åpenhet skaper kritikk. Det er uungåelig. Janteloven står sterkt, og noen tror på ramme alvor at jeg har valgt åpenhet "for å få publisitet". Da kjenner de meg dårlig tenker jeg. Stillhet og hemmelighold er langt enklere enn åpenhet. Virkelig. De som kommer med kritiske kommentarer holder seg helst anonyme. I feighetens tegn.

Dette er Laura Bro:

Nå har denne danske skuespilleren, med en ni måneder gammel donorsønn, valgt åpenhet. Et modig valg! Det er jeg glad for. Laura Bro heter hun altså, og artikkelen om henne kan du lese her.

Jeg heier på åpenhet (selv om det er dritskummelt), og på Laura Bro!

Sverige - Norge, straks 1-0?

Spørsmålet "Sverige - Norge, straks 1-0?" kunne selvsagt dreid seg om kveldens Grand Prix i København, for der er vel Sverige en av favorittene mener jeg å ha hørt.
Det gjør det dog ikke. Spørsmålet dreier seg om barnløse, single kvinners rettigheter til fertilitetsbehandling - en rettighet kvinner per i dag har i både Danmark, Finland, Storbritannia, Hellas, Spania og mange andre land, men foreløpig ikke i Sverige og Norge.

I Finland kom dette, så vidt jeg har fortstått, på plass allerede i 2007, samme år som det ble tillatt i Danmark. Da fikk både single kvinner og lesbiske par muligheter for fertilitetsbehandling i eget land. Så i Danmark og Finland har dette vært en mulighet de siste syv årene. Island kom etter i 2010. Land vi liker å sammenligne oss med tenker altså annerledes rundt fertilitetsbehandling for single kvinner enn norske politikere. Foreløpig.

Fra 2009 ble det tillatt å behandle lesbiske par med assistert befruktning i Norge.
Men vårt eget land valgte en annen linje for enslige enn nabolandene gjorde, og single kvinner må derfor fortsatt reise ut av Norge hvis de trenger hjelp med ønskebarnet. 

Sverige går nå foran, med et forslag om at enestående kvinner (et mye bedre ord enn single, er det ikke?) skal få mulighet for hjelp med fertilitetsbehandling i sitt eget land.
Det første forslaget ble lagt frem i Riksdagen allerede i mars 2012, og den 16.mai 2014 skal et utarbeidet lovforslag presenteres. Om ikke veldig langt tid blir dermed kanskje lovforslaget som gjør dette mulig i Sverige vedtatt. Sverige - Norge, 1-0?

"Redan våren 2012 gav riksdagen regeringen i uppdrag att ”skyndsamt” komma med lagförslag som bland annat innebär att ensamstående kvinnor ges rätt till assisterad befruktning i Sverige. En utredning tillsattes och den del i utredningen som handlar om just ensamståendes möjligheter kommer att presenteras den 16 maj. För organisationen Femmis, frivilligt ensamstående mammor, har frågan varit föreningens huvudfokus."

Det blir spennende å se om forslaget bifalles. Håper Norge følger etter.....selv om det selvsagt blir alt for sent for oss som er i denne prosessen nå. For oss om ikke kan vente. Et slikt, gjennomarbeidet forslag i Norge vil nok la vente på seg. Men kanskje i 2017, 2020, 2023 eller noe slikt...?

I Norge er foreningen  FEMA – Frivillig Enslige Mødre ved Assistert befruktning - under opprettelse. De har som et av mange mål og jobbe for at også kvinner i Norge skal få rett til hjelp med assistert befruktning. Inntil det, kanskje, skjer med tid og stunder tjener våre naboland gode penger på single, norske kvinners såkalte fertilitetsturisme.

Per i dag går Sverige foran. Kommer de også best ut i kveldens Grand Prix tror du?

Håp i sikte?

Håp i sikte! Det håper jeg i alle fall.

I dag har jeg ringt Diakonhjemmet sykehus - dit henvisningen min måtte oversendes.
Har snakket med dem fem ganger i dag tror jeg. Jammen tok det tid å finne ut hvilken avdeling som tar seg av CYP-testing. Genotyping. Fastlegen min visste det ikke, og det visste neimen ikke verken resepsjonistene eller laboratoriet på Diakonhjemmet heller.

Men jeg gir meg heldigvis ikke så lett, og til slutt fikk jeg snakke med en dame som visst at det er  "Senter for psykofarmakologi" som gjør dette. Selv om det ikke dreier seg om psykofarmaka - medisiner som brukes ved psykiske lidelser - er det visstnok deres avdeling i Forskningsveien i Oslo som gjør CYP-testing.

Når jeg først fikk rett person på tråden ble det sving på sakene. De var veldig hyggelige og hjelpsomme. Tommel opp for Diakonhjemmet!

Den blide damen jeg snakket med fortalte at de måtte ha en ny CYP gentestingssprøve før de kunne se på saken. Så i morgen tidlig tøffer jeg innom fastlegekontoret nok en gang (var der i går også, for å ta flere andre blodprøver som Dr.Lindberg har bedt meg ta etter å sett gjennom alle de arkene medpfrøver jeg allerede hadde tatt) og tar en ny gentest. Farten i dette skal i alle fall ikke stå på meg! Den nye genprøvem sendes så Diakonhjemmet sammen med brevet med hele medikamentlisten fra Maigaard.

Så lovet de å se på det, og at det ikke skulle ta alt for lang tid.
Pjuh! Håp i sikte. Håper jeg.

Tankeflytting og sykehusbytting

Hoppsann! De siste to dagene har gått med til et spennende, men krevedne, fagseminar. Utfordrende for hjernen. Samtidig ganske godt å ha mange ting å bruke tankene på. Tankeflytting er fint.

Samtidig med tankeflytting har det i dag blitt to andre flyttinger, som jeg er langt mindre fornøyd med. Først fikk jeg i ettermiddag beskjed fra fastlegen min om at Rikshospitalet, som skulle svare på dette med CYP2C9 og medisinering ved prøverørsforsøk, sier at fastlegen min må henvise til Diakonhjemmet.

Eeeer det mulig da? Verdifulle dager og uker flyr. Henvisningen til Rikshospitalet ble sendt for fire uker siden. Nå må ny henvisning skrives (hvorfor ikke Riksen bare sendte den over til Diakonhjemmet selv er meg en stor gåte), og jeg må vente. Igjen. Jeg har mine svært bange anelser om at ventetiden på Diakonhjemmet være alt for lang til at jeg kan vente på dem. Men hva i all verden gjør jeg da? Klinikken i Danmark sier jeg må ha en avklaring før de kan igangsette behandling. O heilage frustrato mood altså!

Så skulle jeg av gårde for å ta NutrEval-testen i morgen. Den store blodprøven Fedon Lindberg har bedt meg ta, sammen med en del andre prøver. Laboratoriet ga meg dessverre ingen informasjoin om forberedelser da jeg ringte. Det skulle jeg ønske de hadde gjort, for etter en times googling - og en telefon til laboratoriet testen skal sendes til i USA (yepp, jeg har nettopp ringt North Carolina) - viser det seg at de siste fire dagene før testen tas er det en hel del man må avstå fra. Det dreier seg om alle tilskudd, vitaminer, mineraler, medisiner, aspartam og andre kunstige søtningsmidler, høyere mengder av en bestemt type mat + + + + Dette burde jeg uten tvil visst før det er under 13 timer igjen  til avtalt prøvetid. Da må testen utsettes til neste uke. Ugh!

Det var dumt, men sånn må det bare bli. Verden går ikke under på noen måte, men irriterende var det. Det er jammen mye som skal klaffe i en prosess som dette. Akkurat nå går ikke ting helt min vei, men jeg håper alt faller på plass snart.
Veldig snart håper jeg (les: innihampeskauen svartmoseaktig snart!)

I morgen skal en annen ønskemamma, som jeg både snakker med på nett og har møtt, gjøre sitt kanskje aller siste IVF-forsøk. Det er jeg superspent på! Fem av hennes egg ble befruktet i Danmark i går, og ligger nå i "drivhus" frem til de skal settes inn i morgen.
Så gode resultater har hun ikke hatt i de foregående forsøkene, så enn så lenge ser det bra ut. Kjenner på høy puls, spenning og forventingsglede - selv om det ikke er meg riktig enda. Jeg vil så innmari gjerne at hun skal lykkes, for det fortjener hun. Fingers crossed!

En prat med Fedon Lindberg

Heisann! Håper du har hatt en fin 1.mai.
Som jeg skrev i mitt forrige innlegg har jeg tatt en telefon til Fedon Lindberg. Selveste Lindberg altså. Det er en mann jeg ganske enkelt har dyp respekt for, fordi jeg anser ham som ekstremt kunnskapsrik - og folkelig fornuftig. Det er en god kombinasjon.

Fedon har hjulpet flere kvinner og par med det han kaller optimalisering av helse for å øke sjansen for graviditet. De han har jobbet med har lyktes. De har små, og større, ønskebarn nå. De er der jeg vil være. Optimalisering. Det er et fint ord synes jeg - og noe jeg trenger. For jeg har ikke optimal helse. Jeg veier for mye, og har flere avvikende blodverdier. Det vil jeg gjerne gjøre noe med.

Derfor sendte jeg en mail til  Fedon, og fikk raskt svar om at han er i Athen for tiden, med at jeg bare kunne ringe. Jeg har jobbet litt hos Fedon for en tid tilbake, så vi kjenner i alle fall hverandres ansikter. Så da ringte jeg. Det ble en fin prat. Og flere kloke forslag å ta stilling til.

Mens jeg venter på svar fra Rikshospitalet angående prøverørsbehandling og CYP2C9 er det i grunn bare å begynne på optimalisering av helsa. Fra den dagen jeg får svar fra Riksen må jeg nemlig vente til første dag av neste syklus før jeg kan skrive kontrakt med Danmark. Så er det cirka 50 dager derfra og til turen går mot Danmark. Ja, 50 dager (sånn cirka) er tiden det tar fra første dag av en syklus til egguttaket gjøres. Og i den tiden er det et utall av medisiner som skal inn i kroppen. Det er en belastende prosess, som krever god helse. Jeg har dessvere ikke fullt så god helse som jeg skulle ønske. Men jeg har litt tid på meg for å gjøre gode, helsemessige grep. Ikke veldig mye tid, men litt.

Første post blir antakelig en stor blodprøve/urinprøve til uka, der virkelig nesten alt måles. Den testen heter NutrEval, og måler vitaminer, mineraler, fettsyrer og fettsyrebalanse, tungmetaller, markører for oksidativt stress og mere til tror jeg. En omfattende og spennende analyse, som jeg skal skrive mer om hvis jeg først får tatt den. Fedon synes jeg burde ta den testen, og siden jeg stoler på ham blir det nok sånn. Så det blir trolig trinn 1. Ut fra resultatene på denne testen kan tilskudd skreddersys.

Trinn 2 blir vektreduksjon. Det å gå ned i vekt er et tveegget sverd i forhold til forsøk på graviditet. Ekstra kilo er negativt. Samtidig er det sånn at når man går ned i vekt frigjøres fettløselige avfallstoffer i kroppen, noe som heller ikke er bra med tanke på fertilitet. Da er det i alle fall bra å ha nødvendige tilskudd i orden.

Så det første først - avmarsj til vampyrenes rike og en omfattende blodprøve neste uke. Neste onsdag for å være nøyaktig, for denne prøven bare kan tas på bestemte dager.
Det blir spennende! Har noen av dere tatt testen NutrEval tidligere?