Ønskemamma starter blogg

Ønskemamma starter blogg
Ønskemamma. Ønskebarn. Ønskebilde.

fredag 18. april 2014

Den stille høytiden

Så har det blitt fredag. Langfredag faktisk. Langfredag og påske. Den stille høytiden.

For mange, for de fleste jeg kjenner, betyr påske fri, pakke bilen, reise, kø, barneskrik, krangling i baksetet, tissepause, rosinboller, fjell, snø, hytte, planting i hagen, for noen til og med tur til syden (Gran Canaria er den nye påskehytta sies det på nyhetene i dag), solbriller, latter, påskeegg....men mest av alt andre mennesker. Oftest egen familie.
Påske med familien på hytta. Med barna i lekeland. Med familien på harryhandel. Med kjæresten på storbyferie, eller kanskje bare ruslende rundt i Oslo by.

I høytider som påsken oppleves singellivet ekstra vanskelig. Nå synes jeg i det hele tatt at singellivet er veldig oppskrytt, men det er jo på et vis til å leve med i hverdagen. Selv om jeg ikke liker det da heller, fyker hverdagene av sted i høyt tempo. Men høytider er vanskelige. Verre for hver gang. Sånn tror jeg det er for flere enn meg. Eller, sånn vet jeg at det er for flere enn meg. Jeg har snakket med flere ønskemammaer - kvinnner i samme situasjon som meg - som kjenner på den samme ensomheten. Men som kanskje ikke sier det høyt. Fordi det er vanskelig å snakke om ensomhet - selv i 2014.

I høytidene blir forskjellene så tydelige, og ensomheten større. Når alle man kjenner har pakket og dratt, og hilser smilende via sms eller Facebook fra hytter og fjell - da synker hjertet i brystet. De tomme rommene blir enda tommere. Den stille høytiden blir enda stillere. Det er vanskelig. Ikke fordi jeg ønsker meg til fjellet. Jeg kan styre meg for utedo, snø og planker under beina. Men følelsen av å sitte igjen alene er ødeleggende. Det er mange som er ensomme i høytidene, og i livet, men ikke så mange som snakker om det. For det er mye skam knyttet til det å være på utsiden - utenfor felleskapet.
Jeg er en av dem som er på utsiden. Ikke på fulltid, for jeg er heldig å ha en jobb jeg trives med, og mestrer godt. En jobb som er både sosial, krevende, veldig menningsfull og der arbeidsmiljøet er godt. Så heldige er det ikke alle som er, så det er jeg takknemlig for. Men på fritiden er jeg ofte alene. Det synes jeg er vanskelig nesten hver dag, for jeg trives best sammen med andre. Jeg passer sammen med andre - er et sosialt menneske. Liker skravling, smil, brettspill, felles måltider, å kunne dele en flaske vin, ha noen å diskutrere med, tulle og fjase med, reise med, trene med eller rusle  en tur med....ja, jeg savner ganske enkelt felleskap.

Så har jeg det ikke. Jeg har en mor, heldigvis, og skal besøke henne i helgen - men jeg savner familie. Min egen familie. Savner å ha søsken. Det toget har jo passert for lengst. Heldigvis, får jeg vel si nå (noe annet skulle jammenimeg tatt seg ut...!). Jeg har to halvsøsken, men de vil ikke snakke med meg. De skulle ønske jeg ikke fantes. Det er synd, men sant. Trist, fordi jeg tenker at kanskje kunne vi hatt glede av hverandre. Men det får jeg ikke gjort noe med. Jeg savner søskenbarn og tantebarn, men har ingen. Savner å ha en far det hadde gått an ringe til. Jeg har en far, men kan ikke snakke med ham - med mindre han finner på å ringe. Det er sjelden, og samtalene er korte og dreier seg i stor grad om været. Det finnes fedre som ikke er glad i (alle) barna sine. Jeg har en sånn far. Det er viktig kunnskap i jobben, men dyrekjøpt kunnskap i livet.

Jeg har akseptert at det er sånn det er, men blir aldri vant til det likevel. Og det er kanskje bra. Hadde jeg blitt vant til det som er vanskelig, urettferdig - urimelig - hadde jeg kanskje ikke kjempet for noe annet. En endring.

Mest av alt savner jeg kjæreste og barn. Helst i den rekkefølgen selvsagt, selv om jeg innser at det ikke blir sånn. I alle fall blir det ikke i ønket rekkefølge.
Det gjør denne påsken ekstra vanskelig. Det går an å være et menneske med mange ressurser, og gode sosiale evner - men være ensom likevel.
Sånn er livet for meg akkurat nå. Lurer på hvordan neste påske vil være....?
Forhåpentligvis står neste påske i forventningens tegn.

13 kommentarer:

  1. Modige deg :) Takk for at du deler!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ærlighet er skummelt. Men ensomhet er også en del av livet. For meg, og for mange andre.

      Slett
  2. Et ærlig og sant innlegg. Det er vanskelig fordi i vesten i dag er fasaden - spesielt gjennom sosiale medier tatt helt av. Føler du at du er alene pga valg, eller har du vanskelig med å knytte deg til andre grunnet avvisning fra din pappa osv? Syns du at det burde vært mer fokus på viktigheten av å starte sin egen familie i f.eks videregående skole slik at unge blir bevisst på egne valg. For om det er slik at samfunnet ikke rommer single, så burde man få rede på det på et tidlig tidspunkt, tenker jeg. Kanskje du en gang kunne skrevet litt om de valgene du har tatt til nå i livet, og hva du ville gjort annerledes hvis du kunne velge i dag.

    Jeg håper og tror at neste påske vil være en påske der du er gravid:) krysser alt jeg har for deg!!:) Ha en god påskekveld i kveld. Se yndlingsserien din og lag deg noe god mat og et godt glass vin <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Tror jeg skal svare på dette med et helt innlegg en dag, for det er store spørsmål. Krysser fingre for en bedre påske neste år :o)
      Vintipset skal etterleves

      Slett
  3. Sender deg en god klem. Du er sårt åpenhjertig. Jeg har også en familie som minner om din. Jeg er også alene i påsken, hjemme. Men vet du? For første gang på veldig mange år, så føles ensomheten mindre. Jeg er mer fylt opp av meg selv. Jeg kjemper i større grad for det jeg selv tror på. Og jeg erfarer at jeg klarer en hel del, mellom tårene og angsten. Din verdi er konstant, selv om noen mennesker forsøker å få deg til å tro noe annet. Nå skal jeg finne ei bok og forsøke å også nyte påskeferien! For det er sånn det er nå. Håper og tror at du også kan få noen gode stunder :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er som det er - enten vi liker det eller ikke. Fin kommentar. Takk :o)
      Kos deg med boken og nyt sola.

      Slett
  4. Så godt skrevet om noe så gjenkjennelig!! Takk for at du tørr:-) Ha en så fin påske du kan <3

    Frida

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! God påske til deg også Frida :o)

      Slett
  5. Takk for at du deler! Jeg er i samme situasjon som deg- og kjenner godt igjen den situasjonen du beskriver med ensomhet.. Jeg prøver imidlertid å gjøre det beste ut av det, og faktisk trives i mitt eget selskap og gjøre de tingene jeg har lyst til når jeg likevel er alene- men jeg merker jo at folk reagerer på det også... Men hva med det faktum at par, familier "aldri" inviterer deg som singel kvinne i slutten av 30-årene med på noe, og man er faktisk kommet i en alder der man ikke gidder å fly på byen lenger- hvilke valg har man da? Jo da, har venner og er sosial innimellom, men det blir mye alenetid, det blir det...Jeg tror faktisk at samfunnet vårt er mer tradisjonelt og sneversynt enn det vi liker å tro, knyttet opp mot kjernefamilien og de verdiene der- det er i hvertfall lite inkluderende på mange plan. Jeg ønsker deg i hvert fall alt godt videre, og håper du oppnår det du ønsker deg!:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det blir mye alenetid. Alt for mye. Jeg trives også godt i mitt eget selskap heldigvis, men alenetid har liksom ikke så stor verdi når det er for mye av den.
      Jeg er enig med deg - samfunnet er i svært stor grad innrettet for tosomhet og kjernefamilien. Som singel kvinne på 40 år blir man sjelden bedt med på noe, og ber man par på besøk kommer bare kvinnehalvdelen av parene. Så det har jeg sluttet med.
      Når man er på innsiden av kjernefamilieverden - og kanskje alltid har vært det - tror jeg det er vanskelig å ha perspektiv på hvordan livet er på utsiden.
      Gode ønsker til deg også :o)

      Slett
  6. Når jeg blir etablert med mann og barn kommer jeg aldri til å ekskludere noen av mine venner fra "det gode selskap" selv om de er single, gift, samboere eller hva det enn måtte være. Jeg syns d er rart..men merker det selv, selv om jeg er i 20-årene. Det er vel ikke sånn at alle skal gifte seg, få barn på samme tid, - eller velge å gjøre det i det hele tatt.. og hvis ikke det skjer så er det sånn " u cant sit with us - opplegg.

    Jeg tror at Norge er et veldig konformt samfunn. Jeg er enig med den over her at det er viktig å leve SITT liv og gjøre det beste ut av det. Men samtidig så er det helt klart at det være litt annerledes - om det så gjelder noe som handler om tidspunkt for etablering så kan man falle utenfor felleskapet. Dette er jo også en dårlig sirkel for da møter man ikke så mange nye mennesker, og man kan få en følelse av å være uønsket - selv om man slett ikke skulle ha noen grunn til det. Lang udanning, god inntekt og et vellykket ytre er veldig viktig, men hvis man som kvinne skal klare dette, samt etablere seg med en mann hun virkelig ser en framtid med så kan det bli vanskelig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt sagt.
      Ja, når man først kommer på utsiden av familefelleskapet - om vi skal kalle det for det - er det utrolig vanskelig å komme seg på banen. Virkelig vanskelig! Og om man havner på utsiden eller på innsiden henger ofte sammen med hva slags bakgrunn man kommer fra - mer enn hvem man er. Bakgrunn styrer ingen.

      Min klare oppfatning, og erfaring, er samtidig at menn er engstelige for barnløse kvinner i min alder. Menn på min alder vil ikke ha barn, eller de vil ikke ha flere barn. Vil ikke engasjere seg i kvinner som ønsker seg barn. Det er på en måte forståelig, men det gjør det jo ikke noe enklere. Dessverre viser det seg at en del menn også er engstelige for å date psykologer. Det visste jeg ikke før jeg utdannet meg - uten at det ville gjort noen forskjell av yrkesvalg selvsagt. Jeg kunne uansett aldri vært sammen med en mann som er engstelig for følelser. Dessverre virker det stort sett bare å være den type menn jeg møter på..... Uflaks kanskje, for det finnes virkelig mange bra menn der ute. De er bare ikke der jeg er - eller hvis de er det så er det ikke meg de er opptatte av.

      Hvis du klarer å holde på holdningen om ikke å bidra til "u can´t sit with us" så tenker jeg at det kan være viktigere enn du vet om.... :o)

      Slett
  7. interessant om konformitet; http://tv.nrk.no/serie/trygdekontoret-tv/muhh50000614/sesong-8/episode-6#t=28m6s . Handler om litt av det samme syns jeg.

    SvarSlett