Så var altså ryktene sanne. Ryktene fra tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett altså.
De hadde rett - tante Rød har vært her.
Hun kom i rasende fart på segwayen sin sist søndag, og har nå reist videre.
Så da var det ikke
Det snør, det snør
Tiddelibom
....men mer....
Det blør, det blør
Tiddelibrak.
Just part of the process I guess. Sånn på nynorsk altså.
Nå som tante Rød har reist venter Ønskemamma utålmodig på den konvolutten - konvolutten fra Maigaard med ny behandlingsplan. Der det står når jeg skal starte opp med nye medisiner, og når turen etter planen skal gå tilbake til Danmark. Vet at den er sendt fra Danmark. Løper som en ivrig, logrende hund til postkassa hver dag etter jobb. Men enn så lenge bare regninger. Og et par pakker med nye kosstilskudd fra iHerb.
Mens jeg venter vandrer jeg i ring.
Og ser på mulige boalternativer i Århus.
Kanskje finner jeg en medprøver å reise sammen med, sånn hvis det skulle klaffe at noen skal til Århus samtidig som meg? Det hadde vært veldig hyggelig. Alt er liksom straks mye enklere når man er to synes jeg. Noen å skravle med, være spent med - og vandre litt i koselige Århus med.
Gi meg et pip her eller på onskemamma@gmail.com hvis du skal til Århus første uke i januar, og har lyst til å dele på boutgifter. Tror Ønskemamma har et superalternativ på hånden i tilfellet - hvis jeg sier fra innen et par dager.
Hei!
SvarSlettHvorfor adopterer du ikke bare et norsk barn gjennom fosterhjemstjenesten? Det er SÅ stort behov! Går på kurs nå med to single ladies, og har to venninner som fikk tildelt barn nesten umiddelbart etter at de hadde tatt kontakt med kommunen, uten at de hadde gått på kurs.
-Carina
Hei Carina.
SlettTakk for meldingen. Fosterbarn er absolutt noe jeg tenker på, men ikke riktig enda. Fosterbarn ville jeg helst hatt innen rammen av et parforhold. Og et parforhold er jo absolutt fortsatt et ønske før Ønskemamma, så kanskje på sikt.
Fosterbarn er oftest barn med spesielle behov. De vil ofte være relasjonsskadde og kreve mye ekstra innsats på så mange områder - f.eks for å få tilknytingen til å fungere så bra som den kan. Det tenker jeg at kunne være både en fin og spennende oppgave, men da tenker jeg at det hadde vært veldig fint å ha en partner å dele ansvaret med. Det tenker jeg i utgangspunktet om biolgiske barn også, men enda mer om fosterbarn.
Så er det sånn at det er veldig uvanlig å adoptere fosterbarn gjennom fosterhjemstjenesten i Norge. Fosterbarn har allerede en biolgisk mor og far, som de i de fleste tilfeller skal opprettholde jevnlig kontakt med. I noen tilfeller tilbakeføres jo også barna til sine biologiske foreldre. Dette gjelder fosterbarn der det fra begynnelsen av var tenkt midlertidig plassering, men det skjer også med fosterbarn der det var tenkt permanet plassering som det kalles.
Jeg har kjent en del på at jeg er usikker på hvor godt jeg vil tåle å stå i nettopp den usikkerheten alene - usikkerheten rundt om barna vil tilbakeføres fra meg til de biologiske foreldrene. Det tror jeg at jeg ville oppleve som noe veldig vanskelig.
Jeg har vært på informasjonsmøte med fosterhjemstjenesten her jeg bor for en stund tilbake. Men enn så lenge ønsker jeg å gjøre det jeg kan for å få egne barn. Som de fleste mennesker ønsker seg biologiske barn. På sikt kunne jeg veldig godt tenke meg en familie med både mann, egne barn, forsterbarn - og gjerne noe som sier voff eller mjau i tillegg. :o)
Masse lykke til med resten av kurset.
Høres usannsynlig og skremmende ut om man kan adoptere et barn med spesiellebehov bare etter en telefon til kommunen.....
SvarSlettHeldigvis fungerer det ikke slik at man bare kan adoptere et barn gjennom forstehjemstjenesten, sånn uten videre. Jeg er enig med deg - det ville vært skremmende. De fleste fosterbarn adopteres aldri inn i den familien de bor hos, selv om det skjer i enkelte tilfeller.
SlettÅ være fosterforeldre er en viktig, krevende og også betalt oppgave. Dersom barn adopteres inn i familien har vel ikke lengre barnevernstjenesten ansvar for barnet, og jeg tror at fosterfamilien da vil miste utgiftsdekning for barnet (som kan være viktig for barn med spesielle behov), men det kan jeg ikke nok om.