Etikk takk - om valgets etiske utfordringer

Som jeg allerede har skevet har jeg en zillion tanker i denne prosessen. Minst! En del av dem er av praktisk art, en mange av dem handler om etikk. Om rett og galt, etisk og uetisk. 

Å velge å forsøke å få et donorbarn – eller eventuelt et regnbuebarn – er et veldig vanskelig valg. Et fint, men vanskelig valg. Det er det nettopp fordi det er så mange etiske problemstillinger rundt det. Er det riktig? Hvordan vil det være for barnet å ikke få vite hvem biologisk far er før barnet blir 18 år?  Med åpen donor (som jeg elt klart mener er det beste valget) kan barnet få vite hvem biologisk far er når det fyller 18 år – hvis det selv ønsker det.  Jeg som mor kan ikke få vite hvem donor er før barnet blir myndig, og kanskje heller ikke da. Det jeg kan få vite nå er donors høyde, vekt, øyenfarge, hårfarge, blodtype, utdanning, interesser (til og med musikksmak), helsetilstand, sykdommer i tre generasjoner og en del om donors personlighet. Interessant synes psykologen. Sånn sett vil jeg faktisk ha flere opplysninger om donors helse, personlighet og helsemessige familietre enn det mange i parforhold vet om sine partnere. De færreste vet jo hva alle forferdene til sin kjære døde av, eller hvilken sykdommer som kan skjule seg langt ute i familien. I tillegg får jeg se et barnebilde av donor, og jeg får høre et lydklipp der donor selv forteller hvorfor han velger nettopp å være donor. Så jeg vil vite noe, men ikke hvem det er. Hvis barnet ikke selv ønsker å vite hvem donor er når det blir 18 år, får heller ikke jeg vite. Det er barnets – eller ungdommens - eget valg, og det er bra. Men det er jo et utrolig vanskelig valg å utsette en ungdom for. Så det er helt klart et etisk dilemma.

Sånn sett kan jeg godt forså at noen velger en såkalt regnbueløsning fremfor donor. Et regnbuebarn har en donor som er kjent for mor, og som gjerne ønsker seg noe kontakt gjennom hele barnets liv. Det er altså en mann som også ønsker seg barn, med der mor og far ikke lever sammen. Det kan være en mann i mors vennekrets, eller bare en annen mann som ønsker å bli far til et vidunder.  Regnbuefamilier har fordeler og ulemper. Barnet vil vite hvem far er. Det er viktig. Men samarbeidet kan bli en utfording. Hva om de ikke ønsker samme omsorgsforedling etter noen år? Hva om det blir rettssak i en regnbuefamile? Det er ikke bra for barn. Men regnbuefamilier finnes de også. Hva som er best eller verst er det jo egentlig ikke mulig å vite.

Det er klart det blir mye tanker av slikt. Vil barnet slite med sin identitetsutvikling når jeg ikke kan fortelle det hvem far er? Hva han heter, hvordan han ser ut og hva han jobber med. Hvordan han beveger seg og om han har snev av humor. Om barnet ligner på faren sin. Det vil jeg ikke kunne fortelle, fordi jeg ikke kommer til å vite det. Forelderen av både samme og motsatt kjønn er viktig for barns utvikling. Forelderen av samme kjønn er barns viktigste identifikajsonsperson. Forelderen av motsatt kjønn er barns første kjærlighet. Jeg kan bare være en av delene. Barnet vil  mangle den andre. Det er et etisk dilemma. Dette er dog ikke problemstillinger som gjelder bare for ønskeforeldre som meg. Det vil også gjelde for enslige foreldre som ikke har kontakt med barnets far eller mor.

Mange av de samme problemstillingene gjelder for adoptivforeldre og adoptivbarn.

Vil barnet mitt ønske at jeg ikke hadde tatt dette store valget? Vil det bli mobbet? Vil det lengte etter pappa når det ser at andre barn har pappaer som slenger dem opp i luften eller lekeslåss? Det vil det jo ganske sikkert. Vil barnet kunne skape seg urealistiske forventinger om hvem donor er?  Hva om donor dør før barnet fyller 18 år, og de dermed aldri får møtes? Det tenker jeg mye på. Hva om jeg selv dør tidlig, og barnet mitt blir alene i verden. Den vanskeligste tanken av alle. Hvem skal ha omsorgen for barnet da? Det tenker jeg på. Det bør alle foreldre tenke på,  også de som er i parforhold, men jeg tror det er en tanke mange unngår å tenke. Det blir liksom for vanskelig. For stort.

Vil jeg bli en god nok mor?  Selv om venner og kjente i hovedsak forteller meg at jeg vil bli en fantastisk mor, og at et barn vil være veldig heldig med meg som mamma er jeg jo slettes ikke fantastisk. Jeg er helt vanlig, med mange begrensinger. Det er mye jeg vil kunne gi og tilføre et barn, men det vil også være ting jeg ikke kan gi det , både materielt og på andre måter. Ting jeg ikke kan lære det.  Men sånn er det kanskje for alle foreldre?

Dette tenker jeg på….og mye, mye mer. Det finnes en rekke etiske problemstillinger ved å velge å bli donormamma, eller eventuelt regnbuemamma. Så mange at jeg har vært hos en annen psykolog for å diskutere det, og for å høre om hva hun tror om mine egenskaper og mangler hvis jeg skulle bli mor. Det er fint å ha noen å diskutere med, og denne psykologen kjenner meg. Ikke som venn, men som fagperson. Det er viktig. Hun trenger ikke være vennlig. Hun kan være ærlig. Jeg vil ha ærlighet. 

Hun sa hun tenker at jeg vil bli en god mor. Det var veldig fint. Og hun sa hun tenkte at det er det rette valget å gjøre det - at det kanskje ikke var til å unngå. Det var kanskje enda finere, for jeg har så utrolig mange tanker rundt etiske dilemmaer - rett og galt.. Nå tror jeg både alderen min, utdanningen min og personligheten min gjør at jeg tenker veldig mye over etiske problemstillinger. Det gjør dette valget ekstra utfordrende. 

Om ikke annet får barnet en reflektert mor.  :o)