Det er lett å beskylde seg selv kjenner jeg. Blir sint på seg selv. Bebreide seg selv.
I selvbereidelsens tegn er det lett å glemme at det vi tenker i dag - det tenker vi ut fra den personen vi er i dag, og ikke som den vi en gang var. Jeg var jo en annen utgave av meg selv da jeg var 25 år enn den jeg er i dag, som 40-åring. Same - but different. Jeg tok de valgene jeg tok ut fra den jeg var da. Gjorde det beste jeg kunne ut fra det livet jeg hadde levd - den historien jeg hadde med meg. Sannheten er at det var ikke verdens enkleste historie. Det er det greit å huske på når jeg skal evaluere egne valg i ettertid.
Jeg tror de fleste av oss gjør det beste vi kan, med den vi er - akkurat nå. Og at vi dermed også gjorde det med den vi var - den gang da. Når vi ser oss tilbake er det lett å glemme at vi var en annen utgave av oss selv tidligere. Ikke nødvendigvis dårligere eller bedre, bare annerledes. Det skal jeg prøve å huske på nå, når jeg blir lei meg for at livet ikke ble helt sånn som jeg hadde ønsket meg, og jeg bebreider meg selv for at jeg ikke har tatt andre og klokere valg. For selvbebreidelse er lite konstruktivt.
Jeg kom over denne teksten, som jeg synes er fin. Hva synes dere?
Så sterkt og godt skrevet, min venn. Kjenner at jeg blir berørt av ordene dine. Kjenner meg igjen i det du skriver. Liker som deg å tenke at vi gjør det beste vi kan, med den vi er - akkurat nå. Lykke til videre. Tenker mye på deg om dagen! :-) Klem fra Beate
SvarSlettTusen takk, kjære Beate!
SlettTenk at jeg kjenner så fint folk. Jeg er heldig.
Som Albert Camus sa, "livet er summen av alle de valgene du tar". Det hjelper ikke å dunke seg selv i hodet, for man har uansett vokst, utviklet sin sjel og blitt et klokere menneske av de valg man tok - eller unnlot å ta.
SvarSlettVi kan konkludere med at Albert Camus var en klok mann :o)
SlettI tillegg tror jeg man også må se på den kulturen man har vokst opp i. Kanskje er det ikke så dumt at foreldre i andre kulturer oppmuntrer barna deres til giftemål og barn en gang i løpet av ungdommen. Det er jo ikke for ingenting. I Norge finnes det noe tosidig ved at dette med familielivet er veldig idealisert, samtidig som våre foreldre fortalte oss viktigheten av utdannelse først, og selvstendighet. Årene går, og for mange kan man ende opp i en panikk til slutt. jeg tror ikke det hadde vært dumt med et slags "samfunnsansvar" i dette også.
SvarSlettJa, det er noe sant i det. Det hadde vært fint for ungdom å lære mer om livsplanelgging tenker jeg. For meg har karriere aldri vært veldig viktig, selv om jeg har endt opp med to lengre, helsefaglige utdanninger. Det har bare vært viktig å jobbe med noe jeg synes er givende - og i en jobb der jeg kan være til hjelp for andre. Det har alltid vært viktig for meg.
SlettPokkers skyldfølelse! Hvordan kunne du vite at du skulle være single ved de 40, hvordan kunne du vite at fruktbarheten hos de fleste faktisk ikke varer til nærmere femtiåra, slik mange tror (jeg var en av de)?
SvarSlettHvor lenge skal vi straffe oss selv over ting vi egentlig ikke selv er skyld i? Jeg er overbevist om at de fleste mennesker gjør så godt de kan, vil vi ikke ha et best mulig liv kanskje, ligger det ikke i sakens natur? Jeg er GLAD for at jeg fremdeles var såpass håpefull da jeg var tretti at jeg trodde at jeg skulle være etablert i et trygt og godt forhold innen rimelig fremtid. Det syns jeg du også skulle være, for jeg antar at du også hadde dine drømmer som ikke har blitt innfridd ennå. Kanskje livet fremdeles har noe godt i vente, tross alt?
Jeg håper for flinke jenter, inkludert deg, som oppnår mye, at de slutter å piske seg selv for det de ikke har maktet å greie. Det er et stort ansvar vi tidvis påtar oss.
Ønsker deg lykke til og vet at prosessen er tøff å stå i.
God klem.
Kloke ord fra en flink jente til en annen.
SlettSelv om jeg har passert 40 har jeg heldigvis enda ikke gitt opp håpet om etablering av et godt og trygt forhold. Det håper jeg at jeg aldri gir opp.
Ja, vi er nye utgaver av oss selv for hver en ny erfaring vi får. Og det som er riktig for oss nå, var ikke nødvendigvis riktig for oss for 5 år siden eller 10 år siden, eller for den saks skyld i forrige måned.
SvarSlettAlle kan vi ha våre tanker og ideer om hvordan livet skal bli, og så går årene og det viser seg at nei, det ble nå ikke akkurat sånn som jeg hadde tenkt. Da er det viktig at vi ikke bebreider oss selv for det som har vært (ja, noen ganger lettere sagt enn gjort... ) Vi må bare tenke noen nye tanker og gjøre det beste ut av det livet vi har nå.
Jeg er nå på vei til å bli mamma alene. Men heller ikke jeg har gitt opp håpet om at også jeg en dag skal treffe den rette mannen å leve med. :)
Jeg husker at jeg for noen år siden leste om ei bok som kom om det å treffe kjærligheten i godt voksen alder. Måtte google det nå. ;) Boka viste seg å hete "Kjærlighet uten alder" av Åshild Ulstrup. Fra en Aftenposten-artikkel om temaet står det at boka bl.a. har disse historene med seg: Kvinnen som møter sin store kjærlighet på en ferietur, 75 år gammel. Han er 82. Hun får sine fineste år deretter. Og om forfatteren Halldis Moren Vesaas, som 77 år gammel ble kjæreste med skuespilleren Gisle Straume. Hun skrev da sitt dikt «Ferdaminne frå sommaren 1985» om paret som får hotellrom i 2. etasje, men tar heisen for å kunne kysse i smug:
"Rekk vi det?/Rekk vi det før heisen stansar/og vi må ut?/Og jammen rekk vi det/gong etter gong etter gong/Vi tar alltid heisen"
Jeg synes det er så fantastisk å høre slike historier. Det får meg til å glede meg til det skal bli min tur - hihi. Jeg håper jo selvsagt jeg skal treffe Mannen før jeg er 75-77, men jeg vil alltid leve i håpet og trua. Og så lever jeg livet i mellomtida. Og viktigst av alt: "Å vente på en glede er også en glede!!"
Mange av oss jenter er flinke til å legge skylden på oss selv for ting som har skjedd eller ikke har skjedd. Det må vi slutte med!! Lev det livet som er rett for deg her og nå, og bebreid ikke deg selv for det som har skjedd tidligere. <3
Så flott å høre at du også ennå håper på et trygt og godt forhold. Jeg håper for deg jeg også, både at du skal få det barnet du ønsker deg og etterhvert også en mann. Lev alltid i håpet. :)
God klem fra Hilde
Så kloke, fine ord Hilde. Og så koselig og spennende å vente på et under.
SlettJeg håper jo vi begge finner han vi leter etter lenge før vi er i 70-årene. Aller helst skulle jeg funnet ham før jeg fikk barn. Sier jeg noe annet vil det være en løgn.
Vi får leve i håp og tro om kjærligheten - med eller uten barn :o)