Kan de ikke bare adoptere?

Kan de ikke bare adoptere? Eller hvorfor i all verden adopterer de ikke i stedet for å dra til Danmark? Hvor dum, egoistisk og uteisk går det an å bli? Det er spørsmål som stilles ønskemammaer som meg. Ofte dessverre godt innblandet banneord og en dose sjikane.

Betimelige spørsmål mener jeg, selv om man godt kan spare seg for banning, håning, eder og galle på nett. Men hvis vi velger å overse nettrollene, er dette et viktig spørsmål. Hvorfor dra til Danmark og forsøke IVF-behandling i stedet for å adoptere?

Det finnes mange barn i verden som trenger foreldre. Sånn sett kan man absolutt hevde at det er et etisk bedre valg å adoptere enn å få egne barn i 2014. For single - men også for par. Det er ikke forskjell på det tenker jeg. De som henvder at det er uetisk av single kvinner å få egne barn fremfor å adoptere har, snodig nok, ofte egne biologiske barn selv. De mener at det var det rette valget for dem selv å få biologiske barn, men at single kvinner bør velge annerledes. Interessant, er det ikke?

Så er det sånn, at de fleste mennesker har i seg et iboende driv etter å få egne, biologiske barn. Sånn er vil skapt. Vi er skapt for å slåss for at genene våre skal overleve. Derfor ønsker de fleste mennesker seg egne barn.

For meg personlig, ville nok adopsjon vært ønskelig - hvis det var en reell mulighet. Nettopp av de etiske grunnene. Nettopp fordi det finnes mange barn i verden som trenger en kjærlig, omtenksom og litt bestemt mamma. Men også med tanke på egen alder. Ved en adopsjon hadde ikke en 40-årig kropp behøvd gjennomngå en graviditet, som jo er en klar risko for både mor og barn. Ved en adopsjon ville jeg trolig også blitt mamma til et barn som var noen år gammelt, noe som kanskje ville være fint i forhold til egen alder.
Så er det jo sånn at jo eldre barn er når de adopteres bort, jo mer har de i bagasjen.
Det kan igjen være en riskofaktor, men det er en annen diskusjon.

De som skriker høyt om hvor forferdelig og uetisk det er for single kvinner å dra til Danmark i stedet for å adoptere har misforstått noe vesentlig. De mangler ganske enkelt kunnskap. Realiteten er nemlig at det er så godt som helt umulig for single kvinner å adoptere i Norge i dag. Det norske regelverket er strengt. Det gjør det vanskelig. Det skal være vanskelig å adoptere. Det er jeg enig i. Men den største hindringen - en hindring som strekker seg langt utover de generelle reglene for adopsjon - er faktisk at det stort sett ikke finnes land som sier ja til å adoptere bort barn til single forsørgere.

Verdens barn, som er en av organisasjonene som driver med adopsjon, skriver at det per i dag kun er India som godkjenner adopsjon til enslige, og at man må regne med at en slik prosess skal ta 4-5 år. Verdens barn opplyser også om at det ikke tas inn nye enslige søkere på lista - og at ingen har vært tatt inn på den lista siden 2006! De skriver på sin nettside:

"Det er flere enslige søkere som ønsker å adoptere, enn vi kan gi et tilbud til. Vi opererer derfor med ei venteliste før vi kan gi ut formidlingsbekreftelse og oppstart av godkjenningsprosess  i Norge for enslige søkere. Vi har ikke kunnet ta inn nye søkere på denne ventelisten siden 2006. Vi annonserer det på vår hjemmeside når vi en gang i fremtiden åpner for registrering av nye enslige søkere på ventelisten." 
Så på listen til Verdens barn har man ikke kunnet komme de siste åtte årene. 

Også Adopsjonsforum skriver om enslige og adopsjon på sine nettsider. De skriver: 
"Ensliges muligheter for å adoptere er dessverre kraftig redusert. I 2006 endret Kina sine regler, og stengte døren for nye enslige søkere. Fordi Kina har vært det største opprinnelseslandet for adopsjoner til denne gruppen søkere, har dette i høy grad påvirket ensliges muligheter for å adoptere.  I realiteten er ensliges muligheter for å adoptere dramatisk redusert, og vi er tilbake til situasjonen midt på 1990-tallet."

I 2013 ble bare et eneste barn adoptert bort til en enslig forelder gjennom Adopsjonsforum - et barn fra India. Adopsjonsforum tar heller ikke inn flere enslige søkere. 

Så de som sier at "det er jo bare å adopere" tar dessverre helt feil.

At det skal være så vanskelig er både forståelig og uforståelig på en og samme tid. Regelverket bør være strengt ved adopsjon. Det er jo viktig at barnet ikke blir sendt fra en dårlig livssituasjon til en annen. Veldig viktig.
To foreldre er best for barn - hvis foreldrene fungerer godt sammen. Det  mener jeg. Mitt soleklare ønske ville jo også være å leve i en setting der vi var to foreldre.
Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke et eller flere barn som lever et vanskelig liv et sted ute i den store verden ville hatt det bedre hos meg - eller hos andre kvinner (eller menn) i samme situasjon.

Jeg tenker jo at det er sannsynlig at jeg (og andre i min situasjon) ville kunne  gitt et barn som allerede finnes, og som lever et vanskelig liv, bedre kår. Jeg ville helt klart kunnet elske et (eller flere) barn som ikke ikke var mitt biologiske barn. Jeg ville blitt verdens lykkeligste og stolteste mamma til en liten pjokk fra India, Kina, Afrika - ja, fra hvor som helst egentlig. Men det får jeg ikke muligheten til, fordi regelverket nå en gang er som det er.  Adopsjon er ikke et reelt valg. Dessverre. Det tenker jeg at det ville være bra å vite om for dem som har et svært negativt syn på kvinner som tar det samme valget som meg, og som mener vi burde adoprtere i stedet.