Kjempefint foredrag av to kunnskapsrike søstre med masse krutt i. Gleder meg til å møte en av dem igjen for sushi om ikke alt for lenge. Foredraget, og boka, handler om ubehag som grunnlag for bedre kommunikasjon. Spennende tema!
Etter foredraget fant jeg en benk i sola utenfor biblioteket. Vendte nesa mot lyset og den gryende varmen, og snuste inn litt vår. På plassen utenfor biblioteket står et lekeapparat. Et stort hjul som det går an å sitte mange på samtidig, der man kan spenne fart med bena (eller få et dytt i ryggen av mamma) og snurre rundt. Med nåtidens EU-sikrede underlag under selvsagt. Bildet under er hentet fra Google, men det er altså et slikt hjul:
Barn kom og gikk - de fleste på vei til eller fra biblioteket i følge med foreldre på raske ben, og bare bortimot for "en liten snurr". Så ble det tomt for barn, og en gruppe på fem unge gutter kom gående. Eller de kom vel mer hoppende/ramlende, med mye lyd.
Som tenåringsgutter skal være. Jeg gjetter at de var cirka 13 år gamle. Alle med ganske likt, stylet hår, jeans, og ganske like ytterjakker med pelskant på. Tenåringsuniform, som seg hør og bør. Vi hadde jo også tenåringsform på 80-tallet. Utseendemessig vinner nok 2014-uniformen over våre BALL-gensere og permanenthår med grorudpalme. Og store, pastellfargede plastøredobber. Kremt!
I det guttegjengen kom gående sa den ene til resten hva han tenkte å kalle barnet sitt i fremtiden. De andre lo. Gutten med navneønsket ble ikke flau. Han bare spurte hvorfor de andre lo, og vips!, så var de langt inne i en diskusjon om hva de alle skulle kalle barna sine når de fikk noen. Samtidig som de hadde satt rumpene ned på lekapparatet og snurret rundt gikk diskusjonen blant unge gutter om hva fremtidige barn skulle hete, om de skulle kalle opp barna sine, og så videre. De var sånn cirka 100 % søte. :o)
Der var de - midt mellom to verdener. Barn og voksne på en gang.
Sånn er det for oss alle tenkte jeg - vi har i oss alle aldre vi har levd så langt.
Voksne er barn de også - i alle fall i blant.
Jeg sendte dem et smil, og fikk mange tilbake. Så gikk de på biblioteket, og jeg gikk hjemover. Et koselig hverdagslglimt, som skapte en aldri så liten smilerynke på et ønskemammahjerte. Et ønskemammahjerte som også har tenkt på hva eventuelt fremtidige barn kunne komme til å hete.
Høres herlig ut!:) Det er så viktig å fange de små lykke-øyeblikkene i hverdagen. Vi har så mye å være glad for, ikke minst at vi bor i et så flott land som Norge, og alle mulighetene det gir oss! Klem til deg :)
SvarSlettJa, det har vi virkelig. Det er fort å glemme bort i en hektisk hverdag. Det er jo nettopp hverdager det er flest av, så det er viktig å finne gyldne øyeblikk i dem.
SvarSlett....og takk for klemmen :o)
kommer ikke kommentaren min gjennom?
SvarSlettDet ligger ingen annen kommentar fra deg her hjertetslys...? Jeg har sjekket både innboks og søppelboks (som blogger skrev at man burde sjekke) - ingen melding. Så hvis du har skrevet en annen kommetar tror jeg dessverre det må ha skjedd noe rart på veien et sted.
SvarSlettHei :) Jeg leste i et innlegg at du skulle utdype mer hvorfor du har valgt Maigaard men jeg finner det ikke. Jeg skal ned om noen måneder :)
SvarSlettSå spennende baremamma! Følg med på onsdag.... :o)
SvarSlett