Om prinser og prinsesser

Heisann!  
Jeg nyter langstrakte, solfylte dager her i Hellas. Ser meg rundt, og betrakter selvproklamerte adoniser i alt for liten hvit speedo, blide grekere i sorte dressbukser og hvite skjorter og veldreide ungjenter på høye heler de ikke kan gå på. Deilige feriedager og mange feriepyntede mennesker gir rom for tanker om prinser og prinsesser. 
Tanker som: Hva om.....? Hva da.....?

Altså, hvis prinsen på den hvite hesten skulle dukke opp nå, selv helt uten hest og krone, hva da? Ikke akkurat nå i Hellas altså, men sånn i månedene fremover. 
Hva om...hva da...? Selv om jeg står med begge beina midt i en kronglete, utfordrende, spennende og tidkrevende prosess som dette, så er jo et liv sammen med en annen voksenperson - en annen koselig og trygg voksenperson - uten tvil drømmen. Et vanlig A4-liv altså. Å si noe annet ville være blank løgn. Og jeg lyver i grunn ikke så mye, men pleier å være ganske ærlig og rett frem om det jeg tenker. 

Drømmen er familielivet. Det store, lille livet. Noen å dele hverdagene med - for det er jo hverdager det er flest av. Noen å snakke med, samles rundt kjøkkenbordet med, dra i svømmehallen med, på ferie, på foreldremøter, dans, håndballtrening eller kanskje på en grilltur ved sjøen. Ganske enkelt noen å dele livet med. Noen å skape minner sammen med. For singellivet er jo veldig oppskrytt synes jeg. Det glorifiseres (noe innihampeskauen) i serier som "Friends" og "Sex og singelliv", men i virkeligheten er det jo veldig annerledes. Selv synes jeg singellivet er ganske stusselig. 
Rettelse: veldig stusselig. 

Så hvis prinsen skulle dukke opp nå, midt i denne prosessen - hva skulle jeg tenke da? Og hva i all verden ville han tenke?

Ville han tenke at jeg bare likte ham fordi jeg jaktet på en barnefar? Det ville jeg forstå om han tenkte, selv om det ikke ville vært sånn. Jeg faller (dessverre) ikke for menn så enkelt. Hvis jeg først liker noen er det fordi jeg synes det er en fin person. En bra mann. Ikke fordi han er rik, berømt....eller i besittelse av svømmedyktige sædceller. 
Hvis jeg møtte noen nå - ville han være redd for å bli lurt til å bli far? Det vet jeg jo (igjen: dessvere) om kvinner som gjør. Jeg har møtt dem både på jobb og privat. Ville han bli redd og stikke halen mellom bena, som en skremt hundevalp, allerde før vi ble kjent? Eller ville han kanskje ganske enkelt tenke at jeg var spik, spenna gal?

Hvis jeg møtte en jeg virkelig likte nå, for den han var som person - hva da? 
Skal jeg tørre å bli kjent med noen nå? Tør noen å bli kjent med meg - sånn virkelig? 
På ekte, som barna sier. Det tenker jeg mye på. 

Før jul trodde jeg faktisk at jeg møtte ham. Litt uventet. Det var før jeg visste at jeg hadde så dårlig tid med tanke på barn. Da møtte jeg en innmari fin fyr. Han var lun, temepramentsfull, trivelig, pratsom, trygg... og mere til. Uten både krone og hvit hest riktignok, men en mann jeg virkelig likte. Og som sa han likte meg. En som sa han ikke ble skremt av barneplanene mine, selv om han ikke planla barn selv. Det syntes jeg var rart, men han sa veldig bestemt at han ikke ble skremt av det. At han hadde vært ute en vinternatt før. Hadde vi blitt bedre kjent ville det nok sannsynligvis fremdeles blitt et donorbarn, for barn skal man bare få hvis man virkelig vet at man ønsker seg det. 
Tenker jeg.

Så han var en som sa han ikke ble skremt. Som etter en tid, og noen treff, blant annet skrev: "Hvis du ikke forventer en prins ridende på en hvit hest og masse jordisk gods, så vil jeg gjerne være prinsen din...." Jeg svarte, som sant er, at jeg forventer på ingen måte ikke så mye jordisk gods - men trygghet og fine hverdager det drømmer jeg om. 
"Det tror jeg faktisk at jeg skulle kunne klare å gi deg, trygghet og bidrag til fine hverdager" sa han. Jeg tror jeg skulle kunnet bidra til å gi han det samme. Jeg har blitt gammel nok til å tenke at jeg er en ganske ok person. Jeg vet jeg er snill, klok og omsorgsfull, så fine hverdager tror jeg virkelig jeg skulle kunne bidra til å gi en annen. Og det er jo de tingene som er viktige - de små tingene. Eller altså: de store, små tingene. 

 

Og den lille (eller altså ganske kjempestore) prinsessen rødmet lett. Og glad.

Så forsvant han. Uten noen forklaring. Hvorfor kan jeg bare gjette. Jeg gjetter at han ble stressa og redd over prosjekt ønskebarn likevel. At han ble redd for å gå inn i noe han ikke ønsket - få et ansvar han ikke ville ha. Det gjetter jeg, men jeg vet det jo ikke. Kanskje fant han bare en annen. Mange menn dater jo mange kvinner samtidig. Mange kvinner gjør det samme. Eller kanskje gikk han bare lei. Jeg vet ganske enkelt ikke. 
Synd, for jeg likte ham - med eller uten palass. På ekte.

Det er ikke første gang jeg opplever at menn bare blir borte. Jeg tror på åpen kommunikasjon, men løper aldri etter noen. Spiller ikke spill. Leker ikke kostbar. Livet er for kort til det, og jeg er for gammel. Hvis jeg liker noen og vet det, da sier jeg det. 
Det gjorde jeg denne gangen. Hvis den andre ikke liker meg da, så er det jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det tenker jeg. Derfor løper jeg aldri etter noen. I følge Walt Disney burde jeg kanskje endre på den filosofien....

Den var ganske søt synes jeg. Og kanskje med viktig lærdom? Så er jeg nå en gang ikke skrudd sammen for å kapre noen sitt palass. Men dette er absolutt et tema jeg tenker veldig mye på for tida. Skal jeg tørre å bli kjent med noen nå - og vil noen tørre å bli kjent med meg? Jeg kjenner at jeg har blitt mer tilbakeholden enn jeg skulle ønske - at jeg oftere og oftere stiller til start med en forventning om at det ikke vil fungere, at jeg ikke vil bli likt - for den jeg er. 

Jeg passer ikke til å leve alene. Jeg har et hjerte med alt for mange tomme rom. 
Med god plass. Og to ledige hender, med plass til både en voksenhånd og en barnehånd. 
Det tenkte jeg på før jeg ruslet hjem fra havet i går, og lagde dette: 

Dette tror jeg må være en tematikk, eller problametikk om du vil, jeg deler med flere single, voksne og barnløse kvinner. Men som det kanskje ikke snakkes så mye om. 
Er det noen som kjenner seg igjen?