Hva finnes ved enden av regnbuen?

Denne helgen har jeg putret til Telemark, til suprise 40-årslag for en veldig fin og god venninne. På veien fra Oslo kjørte jeg plutselig forbi en vakker regnbue.
Måtte stoppe for å ta bilde av den.

Suprisepartyet ble ikke helt suprise, ettersom hovedpersonnen hadde avslørt overraskelsen for en god stund siden og i grunn slettes ikke ønsket seg noe supriseparty. Tvert i mot faktisk - men koselig ble det lell. Det man gruer seg til kan bli riktig så bra noen ganger. 12 glade damer, i alderen sånn cirka 27-42 år, sommer, fredagskveld, god mat og god vin. Det måtte nesten bli bra :o)

Det var Koselig. Og vanskelig. Jeg var den eneste uten familie og barn. Nok en gang. Det skaper en utenforskap det er vanskelige og vanskeligere å forholde seg til. Og som det nok er vanskelig å forstå når man er på innsiden. I en forsamling av 12 damer hvorav 11 har barn blir selvsagt barn et sentralt samtaletema. Det er helt naturlig. Men det blir ikke noe enklere av den grunn. For det gir en påminnelse av hva man ikke har - hva man ikke er en del av.

Kanskje skal det alltid forbli sånn. Kanskje endrer det seg. Jeg håper jo på det siste.
Hva fremtiden bringer vet ingen. Vi kan bare håpe. Jeg forsøkte å fange enden av regnbuen, for å se hvilke skatter den kunne skjule. Som vanlig var det umulig.
Men det var verdt et forsøk.