I dag er det 8+0. Two down, seven to go.

Oh my! I dag er det 8+0. Det betyr at to måneder av svangerskapet asllerde har gått, og syv måneder gjenstår. Så rart å tenke på!

Babyverden skriver dette på sin nettside for uke åtte: 

OM BARNET:

Embryoet er i begynnelsen av denne uken seks uker gammelt. Hjernen vokser raskt, og hjernedelene avgrenses og blir tydeligere. Hypofysen, som er et viktig organ som styrer hormonproduksjonen, dannes. Underkjeven blir tydelig og øyelokkene begynner å formes. Ørene er nå tydelige, men langt fra ferdige. Hørselen er blant de første sansene som modnes, slik at barnet kan høre lenge før det blir født. Kanskje vil du begynne å prate og synge for det allerede? Samtidig som det dukker opp en antydning til nese, dannes luktesansen i hjernen. Tannknopper begynner også å dannes.

I løpet av uken begynner fingre, tær og albuer å formes. Kroppen blir rettere og hodet rundere. Embryoet begynner å ligne et lite menneske. Men det er ikke større enn et kirsebær! Tenk det - et bitte lite kirsebærmenneske!

TIL MOR skriver Babyverden:

8 uker gravid

Tenk at det som skjer i deg følger et mønster fra tidenes morgen! Kroppen din tilpasser seg det voksende livet og er laget for å kunne påta seg denne oppgaven. Stol på at den klarer det, og lytt til de tegnene den gir deg!

Utvidelsen av livmormuskelen kan kanskje kjennes som stikkende smerter i magen. Dette bekymrer mange fordi de tror noe er galt. Trøst deg med at det er normalt og ufarlig. 

Og akkurat sånn er det. Ikke fullt så mye nå faktisk, men det har vært sånn helt fra starten av, at det stikker som kniver i livmoren. Men sånn skal det visst være, og da er det helt ok. Litt mindre ok er kvalme og en helt utrolig tretthet, som overmanner Ønskemamma allerede før lunctid. Det er slitsomt. Men det er selvsagt verdt det, så jeg er like blid. 

Nedenfor er et bilde av et åtte uker gammelt embryo. Utrolig fascinerende at det er mulig å få tatt slike bilder. Og jammen ser det ut som et bitte litte menneske. Ok, så ser det kanskje mer ut som en ailien akkurat nå, og har dermed oppgradert seg fra reke til ailien på et par uker. 

Om to uker til, da kommer det til å se ut nesten akkurat som et helt menneske. Tror jeg. 

Om to dager, på torsdag, skal jeg til jordmor på Rikshospitalet for første gang.
Jeg aner i grunn ikke hva jeg skal der, så det blir kjempespennende!

Og på torsdag kveld, da lover jeg å skrive om det noen av dere har etterspurt
- dagene behind the scenes  :o)

Det skumle i det fine

Hei på dere på en mandag.
En hektisk helg er over. Langmøte, foredrag og overnatting på Norefjell, teaterstykket Hypokonderen på Oslo nye (moro), hotellovernatting og Sverigetur med mor - forhåpentligvis snart bestemor. Det var fint og slitsomt. Ønskemamma er vant til å ha ganske stor kapasitet for aktivitet, men kjenner på at kroppen er opptatt med sitt og setter ned både farten og formen. 

I morgen er det 8+0 i denne graviditeten. Åtte uker altså. Eller to måneder. Tida går og tida kommer. Enda fire uker til jeg forhåpentligvis kan puste litt lettere. Alt kan jo skje hele tiden, men abortrisikoen er definitivt størst de første 12 ukene av svangerskapet. 

Man antar faktisk at cirka 30 % av alle svangerskap ender i spontanabort. Det er mange. Halvparten av disse vil skje så tidlig at man ikke rekker å finne ut at man er blitt gravid. Aborten vil da oppleves som en noe forsinket og kraftig menstruasjon. Der er heldigvis ikke jeg. Innen kvinnen rekker å oppdage at hun er gravid har risikoen for spontanabort sunket til 15 %. Hvis alt er bra når man kommer til åttende svangerskapsuke har risikoen for spontanabort sunket til 5 %. Der er jeg i morgen altså. 

På nett har jeg funnet dette oppsettet over risiko for spontanabort:

• 25 – 30 % risiko fra unnfangelse
• 15 % risiko fra ca. uke 3.
• 8 % risiko fra uke 6.
• 5 % risiko fra uke 8
• 2 % risiko fra uke 9
• mindre enn 1 % risiko fra 12 uke.

Så etter uke 12, og for oss gamlinger ultralyden på den tiden, puster de fleste lettere. 

Vanligste årsak
60 % av alle spontanaborter skyldes kromosonfeil ved fosteret som gjør at det ikke er levedyktig. 95 % av alle graviditeter med kromosomfeil ender i spontanabort. 
For meg er dette den største skrekken - på grunn av min egen alder. 

Risikofaktorer
Det er foretatt en rekke undersøkelser for å avdekke risikofaktorer for abort. Disse spriker visstnok noe i resultater, men de  ser ut til å være enighet om at risikoen for spontanabort øker i følgende tilfeller:

• To eller flere foster. I magehuset til Ønskemamma bor det bare en liten en.  
• Ubehandlet diabetes. Det har jeg heldigvis ikke. 
• PCOS - polycysyisk ovariesyndrom. Nope - not on my list.
• Høyt blodtrykk. Enn så lenge ser det bra ut. 
• Alvorlige tilfeller av lavt stoffskifte. Det har jeg heller ikke. 
• Røde hunder. Har jeg ikke hatt, og håper jeg ikke får det, men er jo vaksinert. 
• Chlamydia. Nei, heldigvis ikke. 
• Mor røyker. Ønskemamma har aldri røkt selv - bare passivt i barndommen.
• Far røyker. Donor røyker heller ikke. Det hadde vært uaktuelt. 
• Mor er over 35 år. Yepp. Ønskemamma er jo hele 41 år, så her øker risikoen. 

Klart det er risiko. Det er alltid risiko ved svangerskap. Økt risiko for meg, fordi jeg er over 40 år, veier for mye og har kronisk forhøyet senkning. Så jeg vet jo at risikoen er økt. En stor del av meg tror likevel dette skal gå helt fint. En annen del av meg tar alle forhåndsregler, i tilfellet det likevel ikke skulle gå. Det tenker jeg at er naturlig og helt ok.

Jeg gleder meg til det har gått fire uker til, og denne underlige 12-ukersgrensen forhåpentligvis er overstått. Fant et bilde om håp som jeg synes var så vakkert, så det får avslutte dagens innlegg.  Ha en finfin mandag der ute!

Weeeeee.....fødeplass på plass!

Lørdag morgen. Akkurat nå ligger Ønskemamma i en hotellseng og ser ut på et fantastisk lys på himmelen, med en overgang fra orange til gult gull og så til blått i ulike nyanser. Ikke en sky i sikte, men det blåser - veldig!

Ønskemamma er på Norefjell der hun holdt et foredrag sent i går kveld, men skal straks komme seg i dusjen for å kjøre til Oslo. Der står en helg med mor, teater, hotellovernatting og Sverigetur på trappene. Det blir koselig og slitsomt samtidig tror jeg.

Og weeee! Det har kommet brev om fødeplass. Fødeplass liksom! Herreminjemini.
Diskuterte hvor jeg burde søke med fastlegen min. Det sto mellom de tre nærmeste sykehusene; Bærum, Rikshospitalet og Ullevål. Av ulike årsaker synes fastlegen min vi skulle søke Rikshospitalet.

Tok en telefon til Riksen. Der sa de at pågangen var veldig stor, slik at det var usikkert om jeg ville få plass. Nå har de lest henvisningen, tenkt at jeg burde få plass og jammen har brev med timer hos jordmor allerede kommet i posten. Weeee altså!

Skal faktisk til første jordmortime på Riksen allerede til uka, torsdag den den 2.oktober. Men det er nok timen nærmere jul som blir den virkelig spennende timen.  

Ultralyd 1.desember. Da regner jeg med at det er datoen da jeg får vite kjønn.
Hvis jeg fortsatt er gravid på den tiden altså. En fin dato. Da vet jeg hvem som bor i magehuset i adventstiden. En liten gutt eller ei lita jente. Så rart å tenke på.
Gleder meg til å få vite hvem som har tatt bolig der inne. Men enda er det september noen dager til, så det er bare å smøre seg med tykke lag av tålmodighetskrem.

Ha en finfinhelg alle sammen!

Sjøsyke dager

Uke syv, og nå føles det som om Ønskemamma har entret en båt.
Og jeg blir alltid fort sjøsyk. På flatt vann faktisk. Cirka sånn føles det.

Jaja, så har kvalmen ankommet. Jeg ser på konfektesken på pauserommet på jobb med avsky i blikket. Jeg som vanligvis har et utmerket og (alt for) nært forhold til Freia.
Men med optimistisk sinn tror jeg ganske sikkert kvalmen er borte igjen i morgen.
Eller i alle fall veldig snart.

I dag skal jeg kjøre tur-retur Gjøvik på jobb. I morgen skal jeg på heldagsmøte og så til Norefjell med overnatting, og i helgen skal jeg blant annet på teater og til Sverige. Kanskje ikke det aller mest fristende programmet akkurat nå, men det må ganske enkelt gå bra. Helt bra skal det gå. Så det så. 

Trøsten: kvalme korrelrerer med lavere abortrisiko.
Aldri så galt, så godt for noe.

I dag er det 7 + 0

En ny uke har gått, og denne gryende graviditeten er i dag 7 + 0. Syv uker altså.
Og Ønskemamma skal i dag på sin aller første svangerskapskontroll.
Enda fem lange uker til jeg forhåpentligvis kan puste litt lettere.

Men først i dag: GRATULERER så mye til en annen Ønskemamma med donorbarn.
Ei lita jente med termin i oktober bestemte seg for å bli septemberbarn, og ble nettopp født. 2570 gram, 48 cm, velskapt og perfekt. Så utrolig koselig!

Så tilbake til 7 + 0. Min lille, blinkende stjerne er nå cirka 47 cm kortere enn den nyfødte, altså en eneste centimeter lang. Lille knøtt. Livmoren har vokst i størrelse til å være godt over en tennisball stor. Det står i bøkene at buksene trolig vil begynne å bli trange fordi livmoren vokser, og det er jammen riktig.

I svangerskapsuke syv begynner halsen og ansiktet til lille stjerne å formes. Hjertet er nå ferdig dannet med skillevegger, og vi vet at det slår. Embryoets føtter er to millimeter lange. Skjellettet, kraniet, nyrer og blodstrøm og musklene utvikles. Barnet kan allerede nå reagere på berøring. Det kjenner visstnok at man stryker hendene over magen. Allerede nå!  Er det ikke rart? Jeg tror det er biologisk betinget at de aller fleste gravide stryker seg over magen - selv helt fra starten av. 

Trøtthet er vanlig i begynnelsen av svangerskapet står det, og det er jammen riktig. Hormonene gjør at den gravide kan ha behov for to til tre timer mer søvn i døgnet. 
Anfall av trøtthet kan melde seg når som helst på dagen. Ønskemamma kan bare bekrefte dette, og synes det er litt tungt å stå i full jobb og mere til disse trøtteste ukene. Trøttheten skal visstnok ha en evolusjonmessig gunstig side. Den forhindrer fysiske utskeielser som kan sette den gravide og barnet i fare. 

Kvalmen er der om morgenen, og å pusse tenner uten å kaste opp har blitt en ny idrettsgren. I uke 11-13 skal det visst gå bedre, med både kvalme og trøtthet. 
Det gleder jeg meg til. Men jeg klager ikke. Tar mer enn gjerne disse symptomene, hvis det leder til at lille stjerne fortsetter å funkle hele veien til termin. 

Men jammen gleder jeg meg til de mest usikre ukene er over, for det er skumle tider. 
Tenk at det finnes en sånn her inne - akkurat nå. Et bitte, bitte lite menneske som en dag forhåpentligvis skal ha vokst seg stor og sterk nok til å bli født. 

Hvordan gikk det med krimserien?

Så har det blitt søndags ettermiddag, etter en lat helg. Med stille feiring av to bankende hjerter i en kropp. Ønskemamma konstanterer med et tørt snøft at hun allerede har fått smerter i bekkenet. Sukk. Fra tiden Ønskemamma jobbet som fysioterapeut kan hjernen vagt minnes at det ikke er så sjelden at bekkensmerter inntrer i graviditetsuke seks. Hadde bare tenkt at det ikke skulle skje meg. I optimismens tegn.

Men så omskolerte Ønskemamma seg fra fysioterapeut til psykolog nettopp på grunn av en større ryggskade, så jeg visste jo egentlig at jeg ikke har oddsen helt på min side.
Får be om en henvisning til fysioterapeut under første ordinære svangerskapkontroll hos fastlege på tirsdag, og gjøre mitt beste for å forebygge forverring.

Så var det krimserien!
I slutten av august skrev jeg at vi hadde vår egen krim, med stor spenning. Da var vi nemlig fire prøvere i nettgruppene, og en utenfor, som var ut og inn av landet samme uke. Noen har spurt hvordan det gkk med en krimmen. Det skjønner jeg at dere lurer på.

Nesten samtidig som jeg gjorde mitt egguttak var det en annen fra en av gruppene som gjorde egguttak. Befruktet embryo ble satt tilbake, og vi ventet i spenning. Dessverre ble hun ikke gravid  det forsøket. Det er virkelig ikke gitt at prøverørsbehandling går bra.

Så var det meg, som fikk ut tre egg, men der dessverre bare et av dem ble korrekt befruktet. Bare et eneste egg ble til et knøttlite embryo, og jammenimeg ser det ut til at det var selve gullegget. Nå vet vi jo at et bitte lite hjerte banker fort der inne.
Fortsatt virker det for utrolig til å være sant.

Det var to - hva med de andre tre?

Av de tre siste hadde en uttak i Danmark samme uke. Jammen tjener nabolandet mange penger på norske kvinners fertilitetsreiser. Hun ble faktisk gravid på denne turen. Hurra! Det er deilig å være norsk i Danmark - i alle fall i blant  :o)

Den fjerde ble dessverre ikke gravid på sitt forsøk, og setter dermed trolig kursen ut av landet igjen etter et par månderes pause. Jeg krysser alle fingre for henne!

I tillegg hadde en femte prøver som jeg har mailet litt med innsett av to nedfryste embryoer, eller eskimoer som vi kaller dem, samme uke. Hun ble dessverre heller ikke gravid denne gangen. Jeg håper hun er godt i gang med neste forsøk, og at hun snart er gravid, for jeg tor hun blir en veldig fin mamma.

Krimserien fortsetter altså. I denne omgang ble to av fem mysterier oppklart.
Ønskemamma håper inderlig at alle episodene får en løsning med happy ending.
Helst innen 2014 er over. Men det er selvsagt ikke gitt at alle prøver igjen.
For dette er en stor belastning, både fysisk, psykisk og ikke minst økonomisk.

Tenk - bare to dager igjen til første ordinære svangerskapskontroll for Ønskemamma.
Så rart å tenke på.

Rørende og rart

Dagens ultralyd er over. Gynekolog Huseby (som iPaden min forøvrig alltid autokorrigerer til Gynekolog Usexy, og det er ikke sant) var like koselig i dag som ved de foregående besøkene.

Ultralydapparat og skjerm på, og så var det bare å begynne å se.
Og der så vi det - et bitte bitte lite bankende hjerte.

Et superlite embryo ligger trygt akkurat der det skal sa Huseby, og det var fint. Neimen ikke lett å se lille knøtt, men vi så definitivt en liten blinkende stjerne på skjermen. Det lille hjertet slo med 150-160 slag per minutt. Rørende og rart. Og fortsatt vanskelig å forstå. Men weeeeeee, så glad jeg ble! Og jammen fikk jeg med meg bilde også.

Ikke godt å se, men det er faktisk dette som skal bli et helt lite menneske.
Etterpå var det middag med fine Linda og tvillingene i magen. Det var veldig koselig. Kyllingsalat, med medbrakt hvit Toblerone til dessert.

Og jammen fikk jeg livets aller første mammagave også. Så koselig! Og helt perfekt.
En sjokolade for kropp og sjel med acai og blåbær (skal nytes med den beste samvittighet) og en dyptrensende rensesvamp til ansiktet. Det hadde jeg bruk for, for etter all hormonbehandling og graviditetshormoner har jeg jammenimeg fått noen kviser. Ikke supermange, men uvanlig for meg. Nok til at jeg akkurat i går kveld tenkte at hvis jeg hadde hatt råd nå, så hadde det blitt en ansiktsbehandling. Men det står liksom ikke på lista etter den svinedyre Danmarsturen. Men nå blir det hjemmeansiktspleie.

Mammagave - et deilig ord!
Det har vært en fin dag. I kveld skal jeg legge meg med et smil om munnen, vel vitende om at enn så lenge er vi to i en. To bankende hjerter inni en kropp.