Ønskemamma starter blogg

Ønskemamma starter blogg
Ønskemamma. Ønskebarn. Ønskebilde.

torsdag 14. august 2014

Dagen da det som kunne gått helt galt gikk rett

Pjuh altså! Nå gikk det nesten helt galt.
Så gjorde det heldigvis ikke det likevel, men pulsen er fortsatt høy.

Ønskemamma parkerte på butikken for å hente noen bøker på biblioteket. Trenger litt distraherende lesestoff i Danmark tror jeg. Så svippet jeg innom Coop og kjøpte bringebær, før jeg skulle sette kursen hjem igjen. Satt meg bak rattett, startet bilen, så meg om og så ingen verken bak eller på sidene av bilen. Begynte rolig å rygge. Jeg rygger alltid ekstra langsomt på den parkeringsplassen, for der er det mennesker alle veier.
Da synes jeg at jeg plutselig så en liten skygge bak bilen, og bråstoppet.

Der var han!
En liten lyslugg - akkurat på størrelse med denne. Lavere enn bilvinduet. Umulig å se.
En mor som kom løpende til med et skrik og skremt uttrykk.
Hjertet i halsen! Langt oppe i halsen.

Det gikk bra. Et øyeblikks uppomerksomhet, så hadde det gått helt galt.
Det er skrekken. Å kjøre på et barn. Jeg bor i et hus med flere barn, og tenker på det hver dag når jeg rygger ut av garasjen - hva om er av barna plutselig er bak bilen min? Selv når jeg kjører tidlig til jobb, lenge før barna under skal ut av huset, tenker jeg på det. Hva om den minste plutselig er der.

I dag var det plutselig et lite barn der. En løpende gutt. Et øyeblikks uoppmerskomhet fra mammaen. Jeg tror både Ekte mamma og Ønskemamma ble akkurat like redde.
Vi tenkte umiddelbart på det kontrafaktiske. På det som faktisk ikke skjedde, men som kunne ha skjedd - akkurat der og da. For alltid.

Det haddde vært livsødeleggende å skade eller drepe noens barn.
"Det er jo sånt vi bare leser om i avisene" sa den ekte mammaen skjelvende, da hun tenkte på det som kunne skjedd. "Unnskyld" sa hun "Jeg skulle ha passet på ham."

Ønskemamma slo av tenningen, og åpnet døren på passasjersiden. Snakket rolig med gutten om hvor farlig det er for barn å gå bak biler, og at egentlig er det litt farlig for voksne også. Så ba Ønskemamma den ekte mammen om å bøye seg ned bak bilen, og gjøre seg liten som et barn. Sånn at den lille gutten skulle få se inne fra bilen at man ikke kan se små mennesker bak en bil.

Den lille gutten så på Ønskemamma med store øyne.
"Tenk om du hadde kjørt fort!" sa han.
"Ja, hvis jeg hadde kjørt fort hadde det vært veldig farlig" sa Ønskemamma.
"Det står i voksenreglene at det ikke er lov å kjøre fort når man kjører baklengs, men noen ganger gjør voksne det likevel. Noen ganger har voksne dårlig tid, eller tenker seg ikke godt nok om. Derfor er det viktig å aldri gå bak biler. "

Tenk om jeg hadde kjørt fort. Tenk om oppmerksomheten hadde vært vendt innover fremfor utover et par sekunder. Det kunne fort ha skjedd i dag.
Da hadde jeg vært lei meg - resten av livet.
Hvis jeg hadde ødelagt noens barn i dag kunne jeg ikke dratt til Danmark neste uke.

"I dag har du lært noe lurt" sa Ønskemamma til gutten, "om at barn alltid må gå på forsiden av biler, og alltid sammen med en voksen - en som er så høy at menneskene inni bilen kan se dem."
"Og jeg har lært at jeg må passe bedre på gutten min" sa den ekte mammaen.
"Det kan du nok kanskje ikke" sa Ønskemamma "for de sekundene der alt kan gå galt, de kommer hele tiden. Så man får vel prøve som best man kan å lære barn alt som er viktig, og i dag lærte han noe om dette."
"Ja, det er egentlig sant" sa den ekte mammaen og smilte forsiktig.

Jeg tenker at det er noe av det skumle og såre ved å ha barn - at det alltid kan gå galt.
Hver dag kommer barn ut for situasjoner hvor de kan slå seg, skade seg - eller de kan bli syke. Og dø. Ingen foreldre kan garantere seg mot at det verste skjer.
Man kan bare gjøre det beste man kan.

I dag kunne det verste ha skjedd. Men det er - heldigvis - kontrafaktisk.
Det skjedde ikke. Bare nesten.
I dag er jeg takknemlig for at vi alle hadde marginene på vår side.

4 kommentarer:

  1. Oi... En god dag. Helt faktisk. En dag da ingen skade skjedde, til tross for at en dramatisk hendelse fant sted. Tenker den mammaen sender deg en takknemlig tanke og gir lysluggen en ekstra lang godnatt-klem. Pent kjørt og håndtert, synes jeg. :-)

    SvarSlett
  2. Ja, noen ganger må man være takknemlige for det faktiske, kontra det kontrafaktiske :o)
    Jeg tror nok også denne lille lysluggen fikk noen ekstra klemmer av mamma i går.

    SvarSlett
  3. Huttetu, for et sjokk! Ble helt satt ut av å lese dette, og ganske emosjonell, jeg begynner med en gang å tenke på "hvisomatte, dersomatte"... Det er så fort gjort å ha tankene andre steder, et øyeblikks uoppmerksomhet, og så er det gjort. Jammen godt du har båret med deg i underbevisstheten den faren for å rygge på et barn, og du var jo veldig pedagogisk i måten å håndtere det på overnfor den lille gutten etter situasjonen :)

    SvarSlett
  4. Ja, Ønskemamma ble ganske emosjonell etterpå hun også.
    Ting kan skje fort i livet, men denne gangen gikk heldigvis alt bra.

    SvarSlett