Ønskemamma starter blogg

Ønskemamma starter blogg
Ønskemamma. Ønskebarn. Ønskebilde.

mandag 18. august 2014

Eksistensiell krise

Dette er en spennende prosess. En positiv prosess. En selvvalgt prosess.
Samtidig helt uvalgt. Uønsket. Og en krise.
Eksistensiell krise. Det er det også. 
For dette er alt jeg vil, samtidig som det er alt jeg ikke vil. 
Det er å gå for en drøm, og samtidig gi slipp på en annen. 
Å være uredd og modig - og samtidig livredd.

Det er å ta en selvstendig og overveldende stor beslutning i ensomhet.
Samtidig som jeg ønsker meg tosomhet. Aller mest flersomhet.

Å ta et valg for meg, og for eventuelle kommende barn, som aldri kan gjøres om.
Det er å potensielt sette noen i en situasjon jeg ikke ønsker å sette dem i.
Å kanskje få et barn der jeg ikke ville kunne si hva pappaen heter, eller hvor han bor. 
Fordi jeg kommer ikke til å vite det. Det kommer ikke til å finnes noen pappa.
I stedet kommer det til å finnes en donor, som forblir ukjent lenge. Kanskje alltid.
Det er ikke et greit valg å ta, men det er det valget jeg må forholde meg til.
Det er det som er realiteten. 

Samtidig er dette kanskje muligheten til å gi et lite menneske liv - og kjærlighet. 
Jeg hadde adoptert et barn på flekken dersom det var mulig, men det er dessverre ingen mulighet i Norge dersom man ikke lever i et parforhold. Eller, det er en mulighet - men bare en teoretisk mulighet. Derfor denne underlige prosessen.

Dette er å stupe ensom fra en klippe, uten å vite hvor dypt vannet under er.
Uten å vite om det vil gå bra, eller om man lander i det hele tatt - men stupe likevel. 

Det er en eksistensiell krise. 

De fleste mennesker opplever eksistensielle kriser gjennom livet. Jeg tror at de som ikke gjør det lever fjernt fra seg selv. Lever liv der de ikke tør å være seg selv nære.
Det er i grunn en enda større krise.

Heller et liv med noen eksistenselle kriser enn et uten. Men kriser gjør likevel vondt.

Jeg er vant til å stole på egne beslutninger - til å gjøre ting alene. Ikke så ofte fordi jeg vil være alene om vanskelige beslutninger, men fordi det har vært nødvendig.
Jeg har ikke hatt noe valg.

Det bisarre valget er endelig. Valget jeg ikke ville ta - fordi det potensielt er å velge noe alt for stort for et annet menneske - er tatt. For alltid.

I morgen tidlig er det egguttak - jeg gruer meg grønn og blå.
I dag ville jeg bare dele disse tankene om en eksistensiell krise.
Dette er virkelig ingen lettvint prosess. Det er helt ukjent farvann.
Jeg aner ikke om, eller hvor, jeg lander. Men jeg stuper likevel.

6 kommentarer:

  1. Lykke til Tina! Valget kan virke overveldende men jeg tviler på at du kommer til å angre på noe som helst. Du er med meg i hjertet og tankene :-) Klem fra Marit

    SvarSlett
  2. Tusen takk Marit. :o) Alle gode tanker trengs.

    SvarSlett
  3. men du må ikke gi opp om det ikke går denne gangen da!!(?) Du har vel flere sjanser om ikke dette skulle gå? hvis man tenker: "nå eller aldri " blir man altfor stresset!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, det er heldigvis to sjanser til etter denne.
      Så jeg har i gen planer om å gi opp riktig enda.

      Slett
  4. Dette kjente jeg meg igjen i... Utrolig godt skrevet. Krisen og stupet...

    Samtidig tenker jeg at alle valg om å sette barn til verden, er store. Man vet aldri hva fremtiden bringer og ingen har garantier. Jeg tenker at barn som vokser opp og er ønsket og elsket av en omsorgsfigur, kan ha det så uendelig mye bedre enn barn som vokser opp med f.eks to foreldre, krangling, fyll, stress og omsorgssvikt. Evnen til å gi kjærlighet og trygghet, som er så viktig for et barn, betinger ikke av at man er to. Og alle barn vokser opp med mangler.

    Jeg tror ikke du skal gruble for mye, i alle fall ikke midt i prosessen, når alt er så forsterket. I alle fall var det sånn for meg. I det verste psykiske presset satt jeg å revurdere valget mitt, om og om igjen. Det er ikke å anbefale, og har ingen hensikt. Valget er tatt.

    Ta vare på deg. Og hold fast på at du kan bli en god nok mor med mye å bidra med.

    Styrkeklem herfra.

    SvarSlett
  5. Det er fint med noe man kjenner seg igjen i.
    Blir det barn er dette barnet virkelig ønsket, og vil bli høyt elsket.
    Så i morgen er det håpet som gjelder :o)

    SvarSlett