Glad jeg kjenner fine folk!

Pjuh!
Da er det lille monsteret Elonva satt. Rett i mageflesket. Check!

Jeg er dermed sprøytet full av stimuleringsstoff for de neste seks dagene, ettersom dette er en depotsprøyte med seks dagers virkningstid. Godt å ha det unnagjort!

I Felleskatalogen står dette om hvorfor Elonva skal brukes:
Indikasjoner: Kontrollert ovarial stimulering (COS) i kombinasjon med en GnRH- antagonist for utvikling av multiple follikler hos kvinner som deltar i medisinsk assisterte reproduksjonsteknikkprogrammer (ART).

Så sånn er det altså.
Vanskelig skal det være, men virker det er det vel alt som betyr noe.

Jeg er jo pysete og engstelig - og supertøff og modig. Det kommer alt an på situasjon.
Når det gjelder sprøyter har jeg ingen skrekk for stikking (til tross for at hele spissen på denne skulle innunder huden), men dessverre stor skrekk for det som er inni sprøytene. Etter et par-tre uheldige opplevelser med legemidler jeg ikke har tålt har jeg blitt skikkelig engstelig for å få alvorlige reaksjoner på legemidler jeg ikke har brukt før (selv om det for så vidt også kan skje med det du har brukt før). Det har dessverre skjedd meg, og da vet jeg fort man kan bli dårlig, og hvor fort man i tilfellet trenger hjelp.

Så før dette lille minimonsteret skulle settes i dag var jeg ganske enkelt dritnervøs.
Intet mindre. Da er jeg heldig som kjenner fine folk.

En av dem er spesialsykepleier Anita, en av mine gode kollegaer. Selv om hun jobber mest med samtaler per i dag kan hun jo sette sprøyter. Hun har gjort det sikkert tusenvis av ganger. Tror jeg. Så Anita sa ja til å ta oppdraget, uten å mukke. Instruksjonsvideo ble sendt over på mail (det er ikke bare-bare med medikamenter man ikke kjenner for sykepleiere heller) og Anita var klar til dyst. På det solgule kontoret mitt, som (as you can see) altså har både ugler, humørklokke og Carpe Diem på veggen.

Nå skal det sies at Anita også ble nervøs for å sette Elonva, men av en ganske annen grunn enn meg. Hun ble ganske enkelt nervøs når hun skjønte at prisen på minimonsteret lå på om lag seks og et halvt tusen kroner. For denne ene sprøyten!
Da er det liksom om å gjøre at det ikke går skeis.

Det gjorde det heldigvis ikke. Ønskemamma kløp seg i fettet, spesialsykepleier Anita satt sprøyten som tømte seg som den skulle, og så var det gjort. Så var Ønskemamma fortsatt nervøs den halvtimen reaksjoner oftest inntreffer, og tok Anita med seg på en utendørs vandring på sykehusområdet for å tenke på noe annet. Selvdistraksjon er ikke så dumt.

Nå er det gjort. På magen er det en litt øm, blå flekk - men det er også alt.

De neste seks dagene er dermed sprøytet ferdig. Da er det Synarela nesespray og Prednisolon som skal tas i tillegg morgen og kveld. Neste uke begynner jeg med nye sprøyter, som skal tas daglig i 3-7 dager. Gonal F heter de.
Da kommer jeg til å bli like engstelig en gang til. Godt det finnes en Anita!   :o)